- Project Runeberg -  Olav Audunssøn i Hestviken / I /
83

(1925) [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Olav Audunssøn gifter sig - V

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

83
Hun krøket sig sammen omkring ham, drog ham
op i sine tynde armer, og mens han stod paa knæ
slik og boret sit ansigt md i hendes underlig silke
bløte, ufaste hold, maatte han bite tænderne sammen
for ikke at skjære i graat. Han blev saa lettet og saa
ydmyket, fordi hun var saa god og snil, ikke jamret
sig og ikke lastet ham, Overfyldt av ømhet for hende
og beskjæmmelse og sorg og lykke visste han ikke,
hvad han skulde gjøre.
Saa kom der et ul nede fra gaarden — et lang
trukket, uhyggelig hundehyl.
«Det er Erp», hvisket Olav. «Slik tutet han her
ikveld og. Jeg undres, hvordan han er kommet ut
igjen» — og han smøg sig bort til døren.
«Olav — du gaar vel ikke fra mig?» ropte hun
ræd, da hun saa han hadde klædd paa sig og var
færdig til at gaa ut.
«Jeg maa passe mit snit — om jeg kan smette
ned uset,» hvisket han tilbake. «Den helvedesrakken
vækker vel hele gaarden snart.»
«Olav, Olav, gaa ikke fra mig — » hun stod op
paa knæ i sengen. Da han sprang bort og hysset
paa hende, slog hun armene om ham og tviholdt.
Uvilkaarlig vred han hodet til siden, mens han løsnet
hendes tak om sin hals; han drog aaklædet op over
hende og dækket hende til.
«Skjønner du ikke jeg maa gaa,» hvisket han.
«Det er ilde nok, som det alt er.»
Da brast hun ut og storgraat — kastet sig ned i
sengen og graat og graat. Olav bredde over hende
op til haken, stod der raadløs i mørket og bad hende
hviskende ikke graate slik. Sisst knælte han ned, la
en arm under hendes nakke — da blev hendes graat
litt stillere.
Hunden ute i tunet ulte og tutet som besat. Olav
gav sig til at vugge og vugge piken: «graat ikke,
Ingunn min — graat ikke saa såart —» men hans
ansigt var stivt og haardt av spænding.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 03:23:33 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/auduns/1/0089.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free