- Project Runeberg -  Olav Audunssøn i Hestviken / I /
325

(1925) [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Ingunn Steinfinnsdatter - VII

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

325
«Det blir tungt for dig at gaa den lange veien til
Miklebø da,» sa Olav.
«Aa det skal jeg nok greie, — vær ikke ræd for
andet.»
— Gud vet — han skjønner visst ikke engang det
er en plage for mig at skulle fare att og fram i mine
egne spor som en bikkje for at sanke op ham og
skierne hans, tænkte Olav. Høit sa han de fik kanske
raste litt nu, ta en matbit. Teit var like villig til det
— og Olav brøt av bar og la paa sneen —.
Han sat og saa en anden vei, mens den unge
aat:
«Ja den lider ikke nød som blir nistet ut av klo
sterfolk!»
Det var all-graat utover nu. Fra der hvor de sat
oppe i baklien saa en bare skogen, aas bakom aas,
blaamørke nu under den tunge himmel; i dalen som
laa like under dem synte skogen kulsvart omkring en
liten hvit slette — vand eller myr.
Men rundt omkring dem tok fuglene til at kvittre
og fløite — sine vaartoner, litt tøvende og uvisse mot
veiret som kom. Indimellem gik sus og sukk gjen
nem skogen, flyttet sig fra aas til aas. Nord i mar
ken svøpte en sneiling, gjemte bort den svære blaagraa
kletten og skogsfjeldet under den — den kom hit
over. —
«Nei, Teit — vi maa videre —.»
Olav hjalp islændingen med at faa surret skierne
fast. Og saa dette sverdet — han, som faldt alt i
ett. Han kunde ikke bare sig for at si det — sverd
og ski hører ikke ihop.
«Det er det eneste vaaben jeg eier.» Han drog
det og rakte det til Olav, litt stolt. Det var et godt
vaaben — hjaltet simpelt og klingen fin. «Det er
farsarven min — alt jeg eier og har efter ham. Saa
det lægger jeg nok aldrig fra mig!»
«Er far din død?»
«Ja — for tre aar siden. Det var da jeg kom paa

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 03:23:33 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/auduns/1/0331.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free