- Project Runeberg -  Olav Audunssøn i Hestviken / I /
332

(1925) [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Ingunn Steinfinnsdatter - VII

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

332
stilnet, og endda en stund til. Saa vendte han ham
om paa ryggen. Der var rendt litt blod fremover
gjennem haaret, en stripe skraat over panden. Olav
tok liket under armene og drog det ut i melke
boden.
Han gik utenfor selsdøren. Nat og vinddreven
sne, og brus og suging av vinden i skogene. Hau
fik bie her til det lysnet —. Olav la sig ned paa
briksen.
Saa mangen mand var faldt for hans haand som
var mere værd end denne.
Olav la mere ved paa gruen. Han maatte riste
av sig denne ufriske — anger, eller hvad det var.
Teit hadde bragt det over sig selv. Biskop Torfinn
selv hadde sagt — en kvindeskjænder som blir dræpt
av møens frænder maa en regne mest for at være
selvmorder; selv har han tigget sig bane. Teit —
selv hadde han tigget sig bane. Det var meningsløst
at han skulde kjende dette som noget værre end —
end at fælde en mand i bardag —. Teit var falden
med vaaben i haand — sverdet hans laa der paa
gulvet mellem briksen og sengen —.
Aldrig kunde han faa Ingunn sat i et sikkert sæte,
saa længe den usle gapen kunde løpe rundt i øst og
vest og plapre om sin ugjerning, som han ikke selv
hadde vett nok til at skjønne hvad var —.
Olav frøs, saa han hakket tænder, endda han laa
og blev godt stekt paa forsiden. Men elgskindskuften
hans klisset vaat og stiv og iskold i ryggen, fottøiet var
bundløst vaatt. Og han kjendte saaret som han hadde
faat paa den venstre arm — han hadde glemt det —
men nu verket saarsvien i det —.
Han la godt med ildsemne paa gruen. Brænder
hytten op, saa brænder den op —.
Nei, men han maatte jo berge sit liv for Ingunns
skyld. Længe nok hadde hun maattet vente paa sin
husbond — han fik da ikke bli borte, naar hun mest
trængte ham —.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 03:23:33 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/auduns/1/0338.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free