- Project Runeberg -  Olav Audunssøn i Hestviken / II /
79

(1925) [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Olav Audunssøns lykke - IV

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

79
i fire uker, tat undav for dig alt hun kunde — og
saa lønner du hende slik! Hvad tænker du hun tyk
ker om dette?»
«Jeg er likesæl,» sa konen.
«Men det er ikke jeg,» svarte Olav hvasst. «Det
er ulønt for os og,» sa han mildere, «at vi steller os
saa vi æsker folk til at tale ilde om os. Det maa du
da kunne skjønne selv.»
Olav gik ut og fandt Una i ildhuset ; hun stod og
rensket fisken til kveldsverd. Manden kom bort og
stod ved siden av hende — han var saa ulykkelig, han
visste ikke hvad han skulde si. Da smilte hun og mælte :
«Tænk ikke mere paa dette, frænde — hun raar
ikke for det selv, stakkar, at hun er urimelig og
illsint nu. Det er det værste,» sa hun og lot katten
hoppe op efter en smaafisk, «at jeg kan ikke være til
stor nytte her, Olav, for jeg har alt skjønt det en
stund, hun liker ikke at jeg gaar her. Saa jeg tror,
at det blir raadeligst at jeg farer op til Signe imorgen.»
Olav sa heftig:
«Mig tykkes det være stor skam at hun — at du
skal fare fra os paa dette vis. Og hvad vil du si til
Signe og til sira Benedikt om det at du ikke blev her —»
«Du kan da vite de har saa meget vett at de reg
ner ikke paa det.»
«Ingunn kommer nu til at harme sig allermest,»
brøt manden av, ulykkelig, «naar hun blir lik sig selv
igjen — at hun har krænket vor gjest og frændekone
saa usigelig.»
«Aa nei da, for da mindes hun neppe dette. Vær
nu ikke lei for dette, Olav —» hun tørket av hæn
derne sine, la dem paa hans overarmer og saa op paa
ham med de klare, lysegraa øinene som var saa lik
hans egne.
«Du er snil du,» sa han usikkert, og saa bøiet han
sig over hende og kysset hende paa munden.
Han hadde altid hilst søstrene med kys, naar de

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 03:23:47 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/auduns/2/0085.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free