- Project Runeberg -  Olav Audunssøn og hans børn / I /
127

(1927) [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II. Ødemarken - II

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

127

Men litt senere, da folket brøt op, kom presten
braatt bakpaa Eirik Olavssøn og tok ham hvasst i armen:

«Hvad er meningen din med slikt — lyger du paa
far din?»

«Nei jeg løi ikke, sira min,» svarte Eirik freidig.

«Du løi.» Sira Hallbjørn drev til ham under øret.
«Og nu lyger du for din sokneprest. Jeg mener
djævelen er faret i dig. Kom dig avgaarde nu !»

I mørkningen red Olav Audunssøn op foran prestens
dør. Han vilde ikke gaa ind, sa han, det var for sent.
Sittende paa hesten flidde han sira Hallbjørn læddiken
med brevene og vilde ride videre med det samme.
Sira Hallbjørn gik ut og fulgte ved siden av, mens
Olav red fot for fot opover mellem gjerderne.

«Du skulde ikke taale, det Olav bonde», sa presten
heftig, «at sønnen din holder sig med de folkene du
har hat vett til at sætte i Rundmyr. Det er ikke til
guttens gavn det han lærer der.»

Olav visste ikke hvad han skulde svare paa det.
Da han taug, tok presten til orde og berettet, hvad
Eirik hadde sagt om faren: «— han blir til spot for
hele bygden, sønnen din, med det at han lyger slik
— og lyger saa dumt.» De var kommet op til
vei-skjellet imens, og presten tok tak i bigslet paa Olavs
hest og holdt den, mens han saa op i den andens
ansigt. Der var endda et skjær av dagslys indi
skodden som tok til at tætne igjen — undrende saa Olav,
at presten syntes sterkt bevæget.

«Ikke skjønner jeg, hvi Eirik skulde si dette —»
Olav sa hvad sotn hadde baaret til mellem ham og
sønnen imorges.

«Ja slik gaar det, naar de unge faar vonde
læremestere.»

Olav drog ned brynene, knep ihop munden til et
slags smil, men svarte ikke. Eirik trængte visst neppe
lærermester i slikt — at lyge, den ferdighet var han
visst født med.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 03:24:00 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/audunsbn/1/0135.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free