- Project Runeberg -  Olav Audunssøn og hans børn / I /
176

(1927) [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II. Ødemarken - V

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

176

«Vil du gi mig denne, far?» hun drog den ut av
sliren.

Det var et velsk vaaben med trekantet klinge,
skjeftet og sliren vakkert prydet med forgyldte ringer.
Olav tok den fra hende, saa litt paa den:

»Dette er ikke en kvinde-kniv, Cecilia — den duger
bare til at støte ned en fiende med. Denne vil du
ha mere nytte av —» han rakte hende en stor norsk
kniv med bredt, sterkt blad og skaft av utskaaret
rossmaalstand.

«Jeg vil hellere ha den anden,» sa møen.

Olav tænkte sig om litt:

«Det er ikke ofte du ber mig om noget — ta
den da.» Han tok om hendes tykke hvitgule flette
— den laa i bugter, saa krøllet var Cecilias haar.
«Du skulde visst ikke ha været datteren her i
Hestviken du, Cecilia.»

Om Eirik hadde Olav spurt tidender i ny og næ.
Og eftersom han vænnet sig til at gutten var borte,
fik han sommetider den tanke: kanske Eirik aldrig
kom hjem. Og det kunde hænde at han tykte det
vilde være det bedste. Noget skulde han vel ha igjen
fordi han hadde solgt sin sjæl. Blev hans svik
slettet ut, slik at ætten og arvegangen ikke blev
for-vrængt — saa syntes det ham selv, da blev det noget
lettere at møte døden og dommen. Sit eget liv hadde
han spildt — ved sin egen skyld; han tænkte paa det
med en rar, klar fatning — det var næsten som en
slags kjølig glæde i det at han kunde se, uretten var
hans, Gud var retfærdig. Han hadde aldrig skjønt at
nogen mand kunde finde trøst i at laste eller banne
Gud. Han selv var da bare en mand; der laa ikke
saa stor vegt paa hans skjæbne. Det tyktes ham
godt at vite, verden var trygg i hænderne paa den
milde Krist, hvor mange mænd som end gjorde
opstand.

Cecilias lykke — den trodde han fast paa.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 03:24:00 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/audunsbn/1/0184.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free