- Project Runeberg -  Olav Audunssøn og hans børn / II /
16

(1927) [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - III. Vinteren - I - II

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Han hadde ingenting at angre. Den yngste
sønnen fra Ytre Dal — Cecilia Olavsdatter i Hestviken
kunde vel vente at faa andet gifte end som saa. Det
var rimelig at hun hadde likt Aslak; hun hadde set
saa faa unge mænd ellers, og gutten var vennesæl, men
hun kom nok til at glemme ham, naar hun traf andre —.

Det hadde rørt op i Olavs sind, et ulitelig velte
av stridende kjendsler, dette at der nord var der endda
folk som husket hans og Ingunns kjærlighet, talte om
dem. Som et døme —. Og rygter — han visste ikke
hvad det kunde være for slags. Han hadde trodd
de var glemt deroppe, baade han selv og hun. Her
var der ingen som husket Ingunn uten han selv, og
han husket hende ikke slik at han tænkte paa hende
ofte nu længer; han visste bare om alt som hadde
været, om utspringet til sin egen skjæbne.

Synden og sorgen og skammen, og under alting
minderne om en sødme som kunde bryte op som
vand bryter op over isen og overflomme hele hans
sind, straks der blev slaat brist i hans størknede sindsro.
— Og der nord levet alt dette mellem folk som
sandsagn — rette eller urette. — Ikke for alt i verden
vilde han ta op igjen samkvemmet med mennesker
som kanske talte bak ryggen hans om hans ungdoms
eventyr —.

Og det bare for en smaamøs hugskott som hun
sagtens hadde glemt igjen om ett aar, bare hun ikke
blev mindet om det. For to børns barnagtighet skulde
han gaa levende tilbake igjen mot en slik skjærsild—!
Aldrig vilde han det.

II.

En maaneds tid senere kom Eirik Olavssøn hjem
til Hestviken.

Han hadde sendt bud i forveien at han bragte
med sig en ven, Jørund Kolbeinssøn fra Gunnarsby,
og han lot be, at faren vilde ta vel imot gjesten.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 03:24:08 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/audunsbn/2/0020.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free