- Project Runeberg -  Olav Audunssøn og hans børn / II /
111

(1927) [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - III. Vinteren - X

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

III

jeg tjent far din i tyve aar og mere, og skal sandt
sies, saa vilde det falde tyngre for Olav at greie sig
mig foruten i Hestviken — end manden selv eller nogen
skjønner —»

«Det blir tungt for mig og at være dig foruten. Ingen
ven har jeg hat saa tro som du, siden jeg var saa
spæd saa du lot mig ride paa herden din —»

«Naar jeg blir saa gammel saa jeg ikke duger til
andet,» sa Tore gamle leende, «skal jeg komme og
bli barnfostre hos dig, Cecilia —»

«Ja lover du det visst da?»

Olav gikk ind. Cecilia sat i fanget til den gamle
huskarlen og hadde lagt en arm om nakken hans;
hun saa ind i hans stygge ansigt som et barn tigger
om noget.

Olav nikket til de to:

«Du er uglad for du skal skilles fra Tore, skjønner jeg ?»

Cecilia hadde reist sig braatt, og nu var hendes
ansigt like mut og rolig som det pleiet være.

«Jeg har spurt Tore, far, om han ikke vil flytte
hit til os paa Gunnarsby.»

«Det er ikke visst, Cecilia, at han vilde trives her

— gamle folk har vondt for at vænne sig til nye
skikker.» Tore samstemmet med husbonden.

Østover hadde brudefølget maattet færdes efter de
bedste veiene som var, men paa hjemveien tok Olav
og nogen av gjesterne som vilde fort frem, den samme
snarveien over skogen, hvor han hadde redet, da han
drog fra Gunnarsby forrige gang.

De rastet paa den samme sæteren som sisst. Og
mens hans følge laa og hvilte oppe paa volden, sneg
Olav sig fra dem og gik nedover langs elven.

Solen skinnet, og ingenting var anderledes end sisst

— bare gjeitskoren var avblomstret og blek; frøet
hadde tat til at flyve av den og drev som sølvdun
for vinden. Olav stod en stund og stirret bort mot
uren, men idag blev han ikke var noget underlig.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 03:24:08 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/audunsbn/2/0115.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free