- Project Runeberg -  Olav Audunssøn og hans børn / II /
295

(1927) [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - III. Vinteren - XX

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

295

holdt krucifikset i haanden og saa paa det stund
imellem — men det tyktes ham som hans bønner faldt
fra læberne, visne som bladene drypper av trærne
om høsten. Var det saa haardt at vente — men
Han hadde maattet vente i tredve aar. Fra tidens
ophav til den ytterste dag ventet Gud paa
menneskene —.

I mørkningen kom den unge lægbroderen ind med
mat til ham — Olav saa at manden skjønte noget
stod paa. Han drak op vandet og spiste litt brød.
Saa knælte han ned igjen og ventet.

Det blev nat ute, stilt i huset, bare regnet blev ved
at strømme, og vinden steg og sank. Engang gik han
bort og gløttet paa vinduet. Ovenpaa i fløien midt
imot lyste det svakt bakom en liten skjaarute. Der
var en mand som vaaket sammen med ham inat.

Utover morgenen den næste dag saa det ut som
søndenveiret snart skulde ha gjort fra sig for denne
gang. Der kom nogen smaa opiet. En gang gløttet
solen frem saa meget saa det skinnet tilbake fra de
vaate tak.

Olav sprang op, da Finn Arnvidssøn kom i døren.
Han tok sin hat, kastet kappen om sig og fulgte efter
munken utfor den smale trappe som førte ned i
korsgangen.

Fra samtalestuen kom en imot dem i flygende
hast — en høi mand i mørkerød kappe med hætten
trukket fremover hodet. Han var saa vaat som han
kunde bli. Det var Eirik.

«Far! Cecilia er uskyldig —*, han hilste paa
præ-dike-broderen som stod ved siden av hans far, som
fraværende. «Ja far, det er saa mangt jeg skulde si
dig — men dette er nu det første — hun er uskyldig!»

Olav stirret paa sønnen — langsomt blev han
mørkerød i ansigtet:

«Gud være lovet — Gud ske lov —», stemmen
hans blev usikker: «Vet du det visst — du skal

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 03:24:08 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/audunsbn/2/0299.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free