Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
— 9 —
første to måler: enten erkjenner han uttrykkelig eller han lar være å
anlegge sak. I begge tilfelle blir han altså — som jeg sa — virkelig
far. Som oftest stemmer vel dette med de virkelige forhold. Men
der er visselig tilfelle, hvor det ikke stemmer: den opgivne far vet
nok med sig selv, at han har vært sammen med piken i det kritiske
tidsrum, men han er likeså sikker på, at han ikke har vært den
eneste; allikevel lar han ofte være å anlegge sak, dels for å slippe
bryderiet, dels for å undgå skandale, dels av likesælhet. Der kan neppe
være tvil om, at adskillige menn på denne mäte er blitt virkelige fedre
i lovens forstand, skjønt de i grunnen ikke er annet enn
bidragsplik-tige. Dette må betegnes som en svakhet ved det nye system.
I omtrent 1 4 av tilfellene kommer saken for domstolene; der har
i de siste år vært omkring 1100 saker. Det er betydelig mere enn
efter den foregående lov, da der bare var 200—250. Det vilde
imidlertid neppe blitt mindre efter den Stangske proposisjon; som oftest
er det vel selve bidragsplikten — og ikke arve- og navneretten — som
driver mannen til å anlegge sak.
Når saken er kommet for retten, skal denne avgjore, om mannen
er virkelig far (d. v. s. om han og ingen ånnen har vært sammen med
piken i det kritiske tidsrum) eller om han bare er bidragspliktig (d. v. s.
at han, men kanskje også andre har vært sammen med piken) eller om
han helt må frikjennes.
En av hovedinnvendingene mot arveretten var som bekjent, at en
sådan rett forutsatte konstatering av virkelig farskap, men at dette ikke
lot sig bevise d. v. s. bevise ad medisinsk eller naturvidenskapelig vei.
Arverettens tilhengere innrømmet, at medisinsk kunde vel ikke
fanskapet bevises. Men det behøvet man heller ikke å kreve her mere
enn i andre saker, hvor man jo ofte nøier sig med juridisk bevis.
Det kan nu sporres: hvorledes har domstolene stillet sig i den
for-løpne tid?
Her er å merke, at lovens tekst stiller dommeren helt fritt med
hensyn til bevisbedømmelsen, ja den betoner endog sterkt, at dom for
farskap alene må avsies, når dommeren ikke finner noen tvil. Og da
loven skulde settes ut i praksis, påminnet centraladministrasjonen
dommerne om å vise försiktighet i disse vanskelige spørsmål.
Allikevel har domstolene ikke veket tilbake for å gi dom for
virkelig farskap i temmelig stor utstrekning. Der foreligger statistiske
oplysninger herom for årene 1916—1922. Ser man på tallene for hele
riket under ett, viser det sig, at i 8—10 pct. av sakene blir farskapet
erkjent i retten. 40—50 pct. av sakene ender med dom for farskap
og 25—30 pct. ender med dom for bidragsplikt. I 12—15 pct. av
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
