Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
— 10
sakene blir den opgivne far helt frikjent. 7—8 pct. av sakene blir
avvist eller hevet.
Ser man på tallene særskilt for bygdene, Oslo og de øvrige byer,
viser det sig, at i bygdene med de mere enkle og gjennemsiktige
forhold er farskapsprocenten høiest, i Oslo minst, mens de øvrige byer
ligger mellem bygdene og Oslo.
Man har undertiden påstått, at den gamle prosessordning med
partsed var gunstigere for mor og barn. Men det stemmer ikke med
statistikkens tall. Under den gamle ordning blev den opgivne far helt
frikjent i 30—40 pct. av sakene. Under den nye ordning er
fri-kjennelsesprocenten sunket til under det halve.
Den nye ordning, hvorefter der kan bli to slags „fedre" — de
virkelige og de bidragspliktige — har dog medført en ulempe som ikke
heftet ved den gamle lov. Når den opgivne far nemlig blir kjent for
bidragspliktig, vil det si det samme som at moren ved dom har fått
en plett på sitt rykte. Centraladministrasjonen har imidlertid søkt å
avsvekke ulempene herved, idet den har gitt fødselsregisterførerne
be-skjed om, at når de utferdiger attester for slike barn, skal der på disse
stå, at faren er ukjent.
4) Med hensyn til farens økonomiske plikter overfor mor og barn
var Stangs og Castbergs proposisjon enige om, at de måtte skjerpes
ganske betydelig og at der i selve loven måtte fastsettes visse
lav-grenser (minstesatser) — det siste for å motvirke fylkesmennenes
tendens til å gå altfor lavt med bidragene. Der var også enighet om, at
bidragene skulde innkreves av bidragsfogden ex officio, og ikke som
før alene efter begjæring av moren. Disse bestemmelser gikk også
over i loven. Der kan neppe være tvil eller tvist om, at de bare har
virket til det gode.
På grunn av prisnivåets stigning blev minstesatsene i 1920 hevet
med ca. 130 pct. Da prisnivået så gikk ned igjen, blev satsene i 1923
senket med ca. 20 pct. Minstesatsen for opfostringsbidraget er nu
25 kr. mnd. i by og 20 kr. mnd. på landet. Det er snaut nok. For
bortsatte barn betales der her på Østlandet i private familier 40 kr.
mnd. og i barnehjem 50—90 kr. mnd. Det blir såvisst ingen
„forretning" for moren å få barn utenfor ekteskap.
Det svake punkt er nu som alltid inndrivelsen av bidragene. Den
slår ofte klikk, især naturligvis i nedgangstider. Kunde vi få tilbake
adgangen til å true med tvangsarbejde efter fylkesmannsbeslutning (og
ikke som nu efter domstolsavgjørelse), vilde inndrivelsen uten tvil gå
meget bedre. Men tvangsarbeide efter administrativ beslutning har
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
