Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sigrid Undset: Madame Dorthea
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
MA DAM E DORTHEA
før og sagt til Lars. Men kanske han fandt på
selv at forhøre sig på Vilberg.
Men Bertel kunde ikke bli liggende alene
oppe på drengenes værelse — sett at vindens
larm vekket ham og han så opdaget, at de
store brødrene ikke var der. — Da Dorthea
merket, hvor heftig hun gruet sig for
vandringen over det mørke loft rettet hun sig op
og rystet sig. Utålmodig med sin egen
svak-het nappet hun en fidibus fra kruset på
bordet, holdt den inn i lysflammen og gikk mot
toalettbordet for å tende sin lille håndlykt som
stod der.
Mot henne i speilet kom billedet av en
kvinne med en brennende papirtutt i hånden.
Et øieblikk syntes hun det var en fremmed
kone hun så — et blekt, eldet ansikt
innram-met i den spisse buen av en høit
opadstre-bende blondeprydet kappe.
Hun var blitt ved å bruke dormeuser av
den gamle facon som løp op i en topp a la
canotiére, og hun friserte sig endda sån som
det hadde vært på moden da hun var ung —
hun kjemmet håret høit op over et understell
og lot en krøllet lokk falle frem på hver side
langs halsen. Nok hadde hun sett, at hennes
hår blev tynnere, — det var vanskeligere å
få det til å dekke valken helt. Endda var det
askeblondt, men det hadde tapt den lyse
sølv-glansen. Det var matt og blakket, —
gul-stripet, som meget lyst hår blir når det tar
til å falme.
År ut, år inn, hadde hun stelt sig foran sit
speil, men det flyktige blikk hadde neppe
aktet på de spor som alderen satte i hennes
ansikt. De var kommet snikende så
umerke-lig. Endda var hun en statelig matrone.
Dorthea Thestrup hadde regelmessige,
temme-lig store trekk, — nesen var fin og rett, men
litt vel lang, munnen overmåte skjønt formet.
Men det var alt lenge siden hun uvilkårlig
vennet sig av med å vise tennerne når hun
smilte. Og efterhvert hadde kjøttet i ansiktet
likesom seget nedover og samlet sig i slapp
fylde under hakens nydelige runding.
Hun hadde lite tenkt på at tiden gikk og
hennes skjønhet* falmet, — siden hun blev
Jørgen Thestrups hustru hadde hun neppe
speilet sig for å se hvordan hun så ut; hun
speilet sig i hans øine og visste at for ham
var hun altid smukk. — Hun visste ikke hvad
som voldte det, men nu, da hun møtte sit
eget blikk, mørknet av ångsten som hun
kjem-pet for å betvinge, så var det som hun så
igjen en hun hadde kjennt for lenge siden.
Sån hadde hun gransket sit ansikt i speilet, i
angst og spending som hun knapt torte
ved-kjenne sig, for år og dag siden, da tidens
flukt knuget hennes hjerte sammen, fordi hun
var Dorthea Bisgaard, en oldings unge og
blomstrende kone.
Det var det som hun hadde hørt om de to
ulykkelige ungdommer deroppe i Skårdalen
som hadde vakt til live minnet om de dager
hun aldrig tenkte på, såsandt hun kunde
unn-gå det.
Femten år ved en god og elsket ektefelles
side. En fruktbar, virksom og nyttig
til-værelse, forsøtet av opriktig elskovs gleder.
O Gud, denne hjertebanken nu, som fikk
henne til å minnes sin gledeløse ungdom,
betød den at nu var det forbi med deres
lykke! Alt hvad de sammen hadde erfaret av
motgång og vanskeligheter — o, hvor lett
hadde det ikke vært å ta det hele som
prøvel-ser av en allkjerlig Guds faderhånd. Sorgerne
ikke mindre enn glederne hadde tjent til å
styrke det ømme bånd mellem hennes Jørgen
og henne. Men hvis det nu var tilstøtt
Vilhelm og Claus noe, — Gud, hun syntes at da
kunde enn ikke hennes Thestrup trøste henne,
og hun selv måtte også stå avmektig overfor
hans fadersorg.
Hennes blikk fallt på det lille billedet som
hang ved siden av speilet. Det var et
kåber-stykke, vistnok klippet ut av en bok. En nymfe
93
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
