- Project Runeberg -  Bonniers litterära magasin / Februari 1939 Årg. 8 Nr 2 /
92

(1932-1999) [MARC]
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sigrid Undset: Madame Dorthea

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

SIGRID UNDSET

hun blev roligere selv mens hun snakket og
beroliget de to pikerne som nu gav sig i kast
med opvasken. Rimeligvis hadde de
studenten og drengene her innen lenge. Det var ikke
verd å engste sig for meget. Det var ikke verd
å engste sig i utide. Ragnhild og Elen fikk
byttes om å legge sig nedpå, — bare en sat
oppe og passet ilden, for noe varmt måtte de
jo få når de kom, både børnene og de som
hadde vært ute på leting.

Hun tennte lyset i blakkerten og tok kjelen
med det skoldhete thevann. Endda engang
formante hun pikerne til å passe godt på
varmen. og så ikke være altfor engstelige.

Men da hun med lyset i hånden trådte inn
i sovekammeret slog det lille taffelur på
sekre-tæren ti.

Det var et stort værelse med to fag vinduer,
for et tredje vindue bakom himmelsengen var
blindet. Det hadde bare umalte
tømmerveg-ger, men det lå slig til at den veldige
skorstensmuren i kjøkkenet dannet brannmur
både her og i sideværelset, ammestuen, så
disse rummene var de luneste i huset. Derför
inntok de også sine måltider herinne
vinterstiden.

Foran ovnen stod thebordet dekket til
Thestrup. Dorthea satte fra sig blakkerten,
fyllte det hete vann på maskinen, lukket op
kakkelovnsdøren — men det var nesten
brennt ut her inne. Hun kärret og kärret med
ildtangen, fikk tak i noen glør til
themaski-nen og hadde trekull nedpå. Så la hun never
og vedkubber inn i ovnen, knelte og pustet
med blåsebelgen. Men hun kjennte sit hjerte
klappe hårdt mot snørlivet, mens hun
for-søkte å være rolig og syssle med sitt.

Vuggen borte ved omhengssengen rokket,
meiene dunket i gulvet —. Dorthea skyndte
sig på tå borttil. Lille Christen rørte på sig
— men Gud ske lov, han la sig til igjen og
sov videre. Moren bøiet sig og kjennte den
lune melkesyrlige lugt av barnet.

Gud ske lov for de små, dem visste man da
hvor man hadde. Skjønt —. Ute på kjøkkenet
hadde Elen frisket op minnet om den lille
Ole Skumsrudhagen som kom bort fra sin
mor mens hun lå på seteren. Det hadde hendt
det første året de var her ved glashytten.
Alle bønderne trodde at barnet var blitt
inn-tatt i berget. Ja f orresten også tysker ne ved
verket, — de var vel så overtroiske som
bygdefolket, rimelig nokk, mange av dem var
jo papister. Men Dorthea hadde aldrig hatt
hjerte til å si imot, — sandheten var vel
rnegen verre. Hvad måtte ikke den arme lille
ha lidt — irrende om alene i vilden skov,
sulten, trett, mens han forgjeves kallte på sin
mor. Hvis han da ikke hadde gått sig ned i
en myr, eller var druknet i ett av de mange
vann deroppe.

Themaskinen nynnet, ilden buldret i ovnen
og lyste varmende ut av trekkhullet. Vinden
ramlet i skorstenspipen. Men blæsen tok
mindre på denne siden av huset; allikevel
rørte gardinerne sig foran vinduerne, og
lys-flammen blaffret, endda lyset stod på
thebordet nede foran ovnen.

Føttene hennes var som isklumper; hun
frøs i de tunge drivvåte skjørter. Dorthea
satte så den ene, så den andre foten op på
plåten foran ovnsdøren

Hun var altid ilde til mode når det blæste
sterkt om natten, — hvor lett kunde der ikke
ske en ulykke med varmen nede i hytten. Å,
men guttene var sikkert i hus nu ett eller
annet sted, forsøkte Dorthea å trøste sig selv.
De var blitt heftet et sted hvor Dabbelsteen
hadde funnet på at han skulde gjøre besøk,
og så var de vel blitt lovet skyss hjem. Satt
og ventet på den, mens Dabbelsteen drakk og
glemte tiden. Hos kapteinen på Berger. Eller
kanske han hadde gått helt ned til Vilberg,
til prokurator Hauss, for å rådføre sig med
en jurist om sin pikes skjebne. Det var jo
tenkelig. Hadde hun bare kommet på den idé

92

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Sep 20 21:57:00 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/blm/1939-2/0014.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free