Full resolution (JPEG)
- On this page / på denna sida
- Maj. N:r 5
- Ronald Fangen: Tidlig skjebne
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
RONALD FANGEN
ingenting jeg heller vil; og da blir det slik
— og da er jeg reddet.
Han klarte å smile, nikket til Lars og sa:
«Jeg er enig.»
*
Han hadde vært ute noen små turer to
ganger, — begge gangene sammen med sin
bestemor. Ellers var det ham en lidelse å gå
tur med henne, — hun gik så langsomt og
han hadde alltid stor fart med sine lange ben.
Men nu passet det ham godt å lunte avsted,
for det var stadig som om hans ben var
lammet og nesten ikke kunde bære ham.
«Hold mig i armen og støtt dig til mig,»
sa hun, — «så støtter den gamle den unge;
det er som det skal være.» — Det var blitt
mildt plutselig, mange varmegrader og sterk
sol; sneen tinte og randt i strie strømmer i
gatenes rennestener og over festningens
jorder. «Om en uke har vi full vår», sa
bestemor, — «det er en slitsom tid for den som
ikke er frisk; vi må snakke med doktoren
om å få noe ekstra styrkende til dig.»
Så den fjerde dagen fik han lov til å gå
en tur alene; han skulde få være ute i to
timer. Han hadde lenge visst hvad han skulde
bruke den turen til; han vilde ned på
Teater-plassen og hilse på redaktøren av Dagsavisen,
det største bladet i byen. Det var lenge siden
han hadde vært der nu, — det var noen uker
før jul. Da leverte han en artikkel om August
Strindberg, — og den hadde stått i bladet
med flott utstyr en ukes tid efterpå. Han
hadde skrevet noen småting der før også,
men aldri noe som bladet hadde gjort slik
stas av. Han hadde lest artikkelen minst tyve
ganger; han kunde den tilslutt utenad, — og
han blev ikke trett av å se på sitt eget navn
trykt med store bokstaver, — det var utrolig
rart.
Han kom sig frem til bladets toetages gård
og gik op trappen til annen etage hvor redak-
sjonen holdt til. Måtte nu bare redaktøren
være ledig så han ikke blev stanset av den
underlig forvokste karen i forværelset, som
virket litt åndssvak og som satt der og klippet
og tellet linjeantallet i artikler, men hvis
hovedopgave i livet var å «beskytte min dør,
Madsen! — pas på det,» som redaktøren sa.
Leif gik inn; Madsen satt der ganske riktig
med sin linjemåler, — men døren til
redaktörens værelse stod åpen, — og der satt han
ved sit store bord, den lille mannen med det
kloke, litt ironiske ansiktet, sit tynne,
gråsprengte hår og lyseblå øine bak lorgnetten.
Han så op fra sine papirer nettop da Leif kom
inn, rettet sig i stolen, så enda en gang som
om han vilde forvisse sig om hvem det var —
og ropte ut: «Unge mann, tred nærmere!»
Bedre kunde det ikke ha laget sig, — og
Leif «trådte nærmere» genert av glede; av
og til var det fortvilet å ha denne lange,
ulenkelige kroppen å slepe på. Men han kom
sig da på plass på stolen ved siden av
skrivebordet, dertil innbutt av redaktørens
pekefinger. — «Jeg kommer for å takke for
offentliggjørelsen av min artikkel,» sa Leif. — «Selv
takk, selv takk, artikkelen var god den; har
De kanskje noe nytt på hjertet idag?» —
«Nei, ikke idag, men jeg vil jo gjerne få
skrive mere her, — hvis De vil ha det.» —
«Velkommen skal De være, — og min
uforbeholdne mening skal De få høre. Men —
undskyld mig et spørsmål: hvad kan det
komme av at De ser ut — reverenter talt —
som en mumie? Det var så vidt jeg kjendte
Dem igjen da De holdt Deres inntog på
kontoret.» — Leif kjendte at han rødmet og blev
het over hele kroppen. «Jeg har ligget syk i
tre måneder, hatt tre halsbylder og mye
feber,» sa han. — «Det kan man se på Dem, —
og vær nu forsiktig. Men siden jeg er begynt
å spørre, — får jeg også lov til å spørre om
hvor gammel vår ærede medarbeider egentlig
er?» — «Jeg er fjorten år,» svarte Leif fort,
376
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Project Runeberg, Sat Dec 9 15:56:14 2023
(aronsson)
(download)
<< Previous
Next >>
https://runeberg.org/blm/1943/0392.html
