Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - September. N:r 7 - Ronald Fangen: Mål og mening
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ronald fangen
MÅL O G MENING
Et brev fra Norge
«Tunge tider — langsom skrider», kvad
Danmarks store salmedikter Brorson. Han var
hverken den første eller den siste til å gjøre
den erfaring. Disse tunge tider som skrider
så langsomt er ulystelige for kjøtt og blod,
men unyttige er de ikke. De setter bom for
adskillig ørkesløs travlhet og virksomhetsiver,
de stopper det rastløse fluktmenneske, de
fastholder individer og folk og hele
menneskeheten foran evige spørsmål, som århundrer og
årtusener ikke kan banalisere: har min
enkeltskjebne, har vor fellesskjebne overhodet noe
mål og dermed en mening, en hensikt?
Hvorfor er hele denne brennende, katastrofemettete
livsutfoldelse satt i gang? Kan vi skimte
ledende prinsipper og ukrenkelige lover; kan
vi ved å tyde historien slutte os til noe av det
som ligger foran al historie og til det som
ligger skjult i fremtiden; kan vi tro på et
forsyn, en Gud som, både skjult og åpenbar,
arbeider i historien og leder den mot sit mål?
Der er mange svar, — og allikevel
forbausende få. Så ofte man leser historie blir
man slått av hvor lite nytt det er som sker;
kombinasjonene er nye, konflikter og
begivenhetsforløp stilles op på em ny måte, tekniske
fremskritt forandrer verdens ytre billede, men
paralellene er altid mange — og det blir altid
drevet et ivrig fusk også med dem — og de
prinsipper, statssystemer, handlingsmotiver
som kolliderer er altid gamle og velkjennte.
Derfor er det heller ikke svært mange
fremtidsmuligheter vi har operert med i vor
kultur helt fra den historiske begynnelse av. Når
vi har skullet tyde vore vilkår og vår skjebne
på denne jord — og slike tydninger blir altid
og uvilkårlig arbeidshypoteser — så støter
vi fort på erkjennelsens grenser, — og selv
om de i tidens løp absolutt sett er videt ut,
så er de i forhold til alt det vi ikke kan
erkjenne med vore sanser og vort intellekt og
dedusere ut fra vore erfaringer, stadig like
snevre. Påny og påny i historien står vi der
uten vei tilbake og med en fremtidsvei hvor
hvert skritt føles farlig. Det er de «trange
tider». De mønstrer menneskematerialet, de
prøver hvad man tror på og går efter, de
stiller individer og folk og hele menneskeheten
nakna foran livets imperative marsjordre.
De fremtidsmulighetene vi opererer med
bestemmes i alle tider av synet på mennesket.
Der står man overfor det merkelige faktum at
de fleste tidlige kulturer som den dag idag de
fleste primitive folk rent umiddelbart
betragter mennesket som et besjelet og udødelig
vesen. Like merkelig er det at de fleste tidlige
kulturer rummer forestillingen om en
gullalder i tidenes morgen — et tapt paradis, et
sunket atlantis. Sammen med den lever troen
på at det er dit vi skal igjen, det er målet for
den lange vandring, meningen med de store
trengsler: mennesket skal påny nå fullkom-
564
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
