Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - September. N:r 7 - Ronald Fangen: Mål og mening
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
MÅL OG
MENING
frem og ha med øl og matvarer, så gildet
kunde nå det som var meningen med det:
å gi slekten lykke og kraft»...
«Forutsetningen for minnedrikken er fellesskapet og
mengden som er tilstede. Det er utenkelig at
en minni kunde bli drukket av en person eller
to. Institusjonen er uadskillelig knyttet til en
gruppe. En kan ikke sterkt nok understreke
denne minnedrikkens sosiale karakter.» —
Det primitive menneske var predisponert «for
de sjelelige tilstann ene som massen avler. I
ensomheten vegeterer det bare. Når det tenker
og handler, skjer det kollektivt.» «Her støtte
kristendommen på en av de hovedfaktorene
som den fikk å regne med under
misjons-verket sit. Den enkelte var overhodet ikke å
få i tale. Fordi han som ættemedlem ikke
hadde sit eget religiøse syn, kunde han heller
ikke holde personlig oppgjør med evangeliets
budskap. Derfor blir det meningsløst å spørre
hvad det var som fengslet og frastøtte
germanerne ved kristendommen.»
Misjonen tok altså ikke sikte på å omvende
individer, men grupper. Olav Tryggvason
forstod at «jo mer lavættet og avhengig en
mann var av andre, desto vanskeligere var det
å finne vei til ham i religiøse spørsmål...
Aldri hører vi derfor at kongen går til
kotkarer og treller med kristendomsbudet;
altid er det bare høvdingene han gir sig i kast
med.» Enda i senhedensk tid var
gruppeomvendelser alminnelige. Og da det på Island
var to partier, ett for den gamle, ett annat for
den nye troen blev saken optatt till avgjørelse
på Alltinget. Og kristendommen blev altså
innført på Island gjennem en lovfesting på
Alitinget. Sverdrup avviser med gode grunner
den påstann — fremsatt bl. a. av den tyske
historiker Konrad Maurer — at dette
vedtaket skylltes religiøs indifferentisme.
Forklaringen er at den nye tro holdt på å splitte
folket, hvis samhold bygget på ætteenheten. Å
redde samholdet og freden var for islendingene
å redde de centrale religiøse værdiene. «Sett
i denne sammenheng betydde vedtaket på
Alltinget at den nye Gud nå hadde avløst de
gamle gudene som verner om det hellige
samhold» ... «For å redde det dyrebareste, det
som det fremfor alt gjaldt om å garantere,
ofret de de gamle garantistene, når de kunde
få nye i stedet.»
En individuell, for ikke å si individualistisk,
religionsdyrkelse kunde først opstå efterat
ættesamfundet var undergravet. Det skedde i
vikingetiden. Den enkelte brøt ut av ætten,
gav sig på tokt, drevet av eventyrlyst og en
umettelig trang til ry og selvhevdelse. Han
blev individ og individualist. Sverdrup sier at
for «hedendommen som levde i og av
fellesskapet, betydde individualismen en svekkelse,
men den gav kristendommen den store
sjansen. Hittil var misjonærene blitt stanset opp
av ætten som et gjerde som samlet
menneskene og stengte dem inne; nå åpnet sig litt
efter litt veien inn till sjelene.»
Sverdrup vurderer klokt de forskjellige
faktorer som blev avgjørende for trosskiftet. Det
dreiet sig om en maktprøve, — det har mange
påvist og Sverdrup er enig. At trosskiftet var
resultatet av en maktprøve, skriver han, det
var den naturlige følgen av det hedenske
synet på tilværelsen som en strid mellem guder
og jøtner. Denne hedenske dualismen kunde
nu naturlig flyte sammen med og farve den
dualisme som nordboerne møtte i
kristendommen. Kristus og Satan blev store hærførere
som møttes med flokkene sine med vanlige,
jordiske våpen. Hvilken Gud er sterkest, —
det var et avgjørende spørsmål. Derfor
betydde det også så meget at de menn som bar
frem den nye tro var dugelige sportsfolk og
seierrike helter, — som f. eks. Olav
Tryggvasson. Men Sverdrup fremhever sterkt at
maktprøven alene ikke gir noen
fyldest-gj ørende forklaring. Når kristningsverket
utelukkende skildres som et kongsverk — da
571
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
