Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Oktober. N:r 8 - Bokrecensioner
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BOKRECENSIONER
svake. Inger Hagerup minner litt om Sten
Selander forsåvidt som hun er moderne i
tanken, men ikke i formen. Men hun mangler
Sten Selanders sikre ordrikdom og hans
berettende evne. Man blir ikke begeistret av
Inger Hagerups nye diktsamling. På den andre
siden gir den en fölelse av sikkerhet og glede
over den måten en ærlig, klok og naturlig
dikter meddeler sine tanker og fölelser.
Du vil ikke dö!
Dagen har snudd. Det begynner å tö.
Perlesmå dråper på taket.
I går var her frost og snö.
I går var her snö og frost.
Skogen stod bister og tung på post:
Se deg ikke tilbake!
Böy deg ikke for snö og blåst!
Å, under, —- livet gir alltid svar
på tusen ulike måter:
Vinteren, vinteren gråter
i januar!
Ä gi seg ikast med en kritisk vurdering av
Claes Gill er som å stupe fra fjellet mot
oprört hav uten å vite om man noensinne
kommer ned. Man klamrer seg til det man
hallest av James Joyce som man forresten heller
ikke begrep stort av. Man husker Rimbauds
enkle, men allikevel ubegripelige impresjoner.
Et streif av van Goghs uhyggelige artistiske
realisme. Man hörer bruddstykker av
Beethovens seneste opus. — Og så gir man seg til
å kvesse tanken. Tjener de en hensikt disse
irriterende rytmebruddene og disse underlige
typografiske opstillingene, er de bevisste fra
«dikterens side, eller er de resultatet av en
svakt utviklet rytmesans hos ham, — eller
hos leseren, — ett er jeg sikker på: Her
undertrykkes et stoff som hvis det först blev
tatt op til forholdsvis realistisk behandling,
kunne strekke til for atskillig tykkere böker
enn den Claes Gill kommer med iår, «Ord i
jern». — Forresten: Det er ofte så at den
mest alminnelige frykt for å være alminnelig
avler den störste «originaliteten». — Øverlands
sentens om lyrikk går i korthet ut på at et
dikt behöver ikke være originalt, hvis det bare
er centralt. Så får vi sporre Claes Gill igjen:
Hvordan skal vi vite at hans diktning er
central, når vi ikke vet det? — Vi kan la Claes
Gill som dessuten langt fra er uten
pretensjoner, svare selv:
Jeg ser det skrevet i en klar visjon:
To like piler, begge fra ett
skudd med usynlig bue; og én
rammer som fra en mesters haand: midt
i blink, — lik vinglende bekkasin
den hin: hit og dit, uforutsett...
0 dype visjon! O mysterium!
Lovens og frihetens tegn i rum!
Man kunde kanskje sammenfatte det mest
interessante i Claes Gills diktning slik: Man
avventer hans neste bok med uro og
spenning.
Jeg er også avskåret fra å gi non
vurdering av stoffet i Per Arnebergs nye samling,
«Det hemmelige rike». Jeg skjönner ikke hvor
han vil. Det å flykte fra virkeligheten, inn i
natten, til Gud, eller hvor man pleier flykte,
behöver vel ikke være det samme som å
drukne jeget i ord.
Du mörke fugl i nattens stillhet,
1 den ville storm,
i regnet
dryppende fra en sorgens verden.
Krattets sky fugl
voktende på skyenes skygger,
på den åndende vind.
Du er min sjel,
fra de hemmelige steder kommer du
og legger et ord på min tunge
og legger en fjær i mitt vildrede hår.
Jeg tror på Claes Gills menneskeforakt og
den påfölgende flukten mot det «subtile»,
fordi han er eksplosiv, fordi hans dragning
mot det uforståelige ikke er opstått på
grunnlag av et system, en forutfattet livsinnstilling.
Men Per Arneberg er såvidt jeg skj önner,
mere av en ordskredder, — ’hans mystisisme
er et helt forsvarssystem mot menneskelige
tarv og gj öremål. — Det er synd. Få norske
lyrikere har Per Arnebergs sans for naturen.
Men det hjelper Arneberg lite når den på liv
og död skal forklares utfra den menneskelige
avmakt i forhold til den mystiske
guddomme-ligheten. La så være at mennesket og alt
menneskelig bare er materie som venter på
förlösningen fra det gudommelige. Like fullt er
det dovenskap eller frykt å vike unna for det
enkleste försök på å löse de menneskelige
problemer.
Per Arneberg må dessuten mene at de
gammeldagse sprogkonstruksj onene egner seg best
for utlösningen av de mystiske kreftene. Og
665
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
