Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Januari. N:r 1 - Johan Borgen: Dyret. Novell
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
JOHAN BORGEN
reven.» Og når mørket falt på, fulgte de i dens
fotefar til de fant den og sa: «Hva skal vi gjøre,
rev?»
«Kom med meg,» sa reven.
Men det var stinkdyret og sjakalen som fulgte
reven, og ingen savnet dem, for sjakalen eter
døde dyrs legemer og stinkdyret lukter ille.
Løven og bjørnen og mange andre dyr møttes
ved nattetid og la råd opp mot dyret. Det var
en liten filur av apenes slekt som sa: «Ett av
hodene dens er stadig vendt den andre veien.
Det andre hodet er heller ikke trygt. Du vet det
selv best, løve, for det var det som reddet deg!»
Løven hørte ikke gjerne på det øret. Den
likte ikke å bli minnet om at den ikke var det
sterkeste av alle dyr. En gang hadde dens
knurrende røst fått skogen til å dirre. Men den
hadde aldri slått ned mer enn den kunde ete,
den hadde ikke bragt skogene til taushet eller
nektet dyrene adgang til floden. Og ikke hadde
den fart med sukkersøt tale eller gjort krav på
himmel og jord.
«Hva mener egentlig den vesle luringen?» sa
den til bjørnen.
Men bjørnen bare brummet og ruget over
sine mektige krefter, som om den sparte dem.
«Jeg mener,» sa apen og klatret nesten helt
ned av treet, hvor den hadde sittet halvt skjult
i bladverket, «at det er vanskelig nok å holde
styr på et eneste hode — ikke sant, bamsefar?»
Bjørnen så tungt opp og brummet uforståelig.
Den visste nok at skogens små lure dyr sa den
var dum, og den förgrep seg sjelden på dem
også, knep bare en og ånnen rådyrkalv når den
hadde lyst på mørt kjøtt; da tok den den vesle
kalven i sin favn og klemte den til det ikke var
pust i kreket lenger.
Men løven lyttet utålmodig og sa: «Og så?
din vesle apesprett, hva mener du så?»
«Jeg mener,» sa apen og smilte lurt, «at når
det er så vanskelig å holde styr på ett eneste
hode, så må det være meget værre å holde greie
på tre stykker!»
Bjørnen nikket belenksomt. Dette var noe
den skjønte. Men løven viftet illevarslende med
halen, så apekatten gled noen armtak opp i
treet igjen, for sikkerhets skyld. «Det er ikke
sagt en har tre ganger så meget vett fordi en
har tre hoder,» hvisket han ned gjennom
bladverket. «Kanskje man bare har en trediedel!»
la han til.
Dette var underlig tale, men det varte ikke
lenge før ordene ble gjentatt over hele skogen,
og vinden hvisket dem ut over de vide slettene,
hvor antilope, hjort og sebra pilte vettskremte
i de røde morgener, alltid på vakt mot det som
kunde komme. For dyret herjet værre enn noen
gang, og det ble talt meget om hva man kunde
gjøre mot det.
«Om vi kom fra flere kanter,» var det noen
som sa, «så hodene strittet hver sin vei for å se,
og tankene gikk i kryss så den snublet i sine
egne ben,» sa de og gjorde store øyne i
kratt-skogen, hvor de holdt råd. «Om alle de åtte
bena begynte å springe til alle kanter!» sa noen
andre.
Da lo latterfuglen sin skingrende latter fra
toppen av treet, de hørte et brus i luften og
alle pilte i alle retninger så fort bena kunde
bære dem. Snart etter gjenlød skogen av
skri-kene fra dem som ikke hadde vært forte nok.
Rundt om satt dyrene og skar tenner. De skjalv
ikke lenger.
V
Angrepet kom på syvende dag etter siste
møte. Det kom ved daggry, og det var duskregn
og ganske stille i skogen. Over slettene lå
skodden tung og skjulte dyrenes bevegelser der de
for frem. Alle dyr var med i fylkingen, sterke
som svake, firbente og vingede. Luften fylltes
av et selsomt sus. Dyret så til tre kanter på en
gang og spurte hva det var.
«Ingenting!» sa slangene som hadde spist
seg så mette at de ikke kunde krype. Så mette
og blanke hade de vært siden den dagen de
fulgte i revens fotspor.
14
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
