Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Februari. N:r 2 - Odd Eidem: Brev fra Norge. Dikteren og krigen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ODD El DEM
vært tvunget til å gå ut i en internasjonal
idédebatt. Men møtet var uf or beredt.
Kunstnerisk i en særklasse står derför
nett-opp en roman som ikke har naturalistiske
elementer i seg — enda den er så «aktuell» som
noen annen. Jeg tåler om Tarjei Vesaas’
intense og uhyggedirrende «Huset i mørket».
Dette huset i mørket er det okkuperte Norge.
Men Vesaas har — med klok beregning — eller
kanskje han har gjort det rent intuitivt? —
skapt en urealistisk virkelighet, marerittsterk
og svart, hvor personer og omgivelser glir over
i hverandre på en meget besettende måte.
Stoffet kan ikke kontrolleres rent intellektuelt.
Leseren kommer derför aldri i konflikt med
forfatteren. Det er nattens dystre reds el som
alle lærte den å kjenne, menskene er skygger,
det knaker i husets vegger, det venter en ny
redsel ved hvert hjørne, bare den modigste
våger å Iøpe gjennom de länge og kalde
korridorer. Tarjei Vesaas har en umåtelig sikker
hånd; først ved annen gängs lesning kan man
imidlertid tilläte seg den luksus å la seg
imponere av stoffets språklige behandling og
den merkelige stigningen i dramaet som bare
den kaldblodige, dyktige skribent kan modelere
frem. Tarjei Vesaas er i det hele tatt den eneste
av de tidligare kjente prosadliktere som helt
tydelig er vokst kunstnerisk i de fem årene.
Man så som kjent ofte stik opp den tese
under krigen at denne krigen ville i hvert fall
bety en vesentlig åndsfornyelse. Men krigen
har neppe gitt et vesensnytt åndselement. Som
idébefordrer har den vært uoriginal. Den ga
hverken optimistisk filosofi eller kynisme —
men det siste er ihvertfall meget. Tro på «rett
og sannhet» er imidlertid ikke noe nytt,
«kam-pen mot urettferdigheten» heller ikke. Verden
er i dag nøyaktig like materialistisk og
idealistisk som den var før. Det er ihvertfall
resultatet; det kan muligens gi förklaringen på at
månge er skuffet over at vi i fredens første
øyeblikk ikke bar opplevd en plutselig og ny
ändelig blomstring.
Den usminkede sannhet er at krigen har skapt
like månge ruiner i sinnene som blant byenes
murhus.
Jeg tror at bare den som selv har levd i et
okkupert land i disse årene helt ut kan begripe
hvor livsfarlig og dødende åndsterroren virket
i det daglige liv.
Som kjent påstås det jo riktignok i en
gam-mel tysk folkevise at die Gedanken sind frei.
Det er løgn, og jeg sier det virkelig ikke av
gammel vane fordi teksten er tysk. Det ligger
simpelthen ingen sannhet i ordene når man er
trell. Vi vet nemlig at die Gedanken absolutt
ikke er frei når det bare er din fiende som
fører det offentlige ord. Selv i de mest private
og intime samtaler med våre beste venner, selv
i de ensomste øyeblikk, selv i de timene da vi
om natten lå og ventet på søvnen som alltid
kom sent — selv i nattens store stillhet tenkte
vi ikke fritt. Vi gjorde det aldri. Våre tanker
var ikke våre egne. De ble med vold skjøvet
i gang eller med vold hemmet. Både av våre
venner utenfor Norge og av våre fiender i
Norge. Ingen fikk et sekunds frist til å være
seg selv.
På denne måten ble vi tvunget til å tenke
likt. Selv ikke den sterkeste greidde å stritte
i mot. Enhver form for «individualitet» ble
klemt nådeløst flat. Det var til og med
nød-vendig — for ellers ville ikke et menske greidd
påkjenningene. Noen av de norske skribentene
var oppmerksom på dette hele tiden. De befant
seg derför i länge perioder i den mest
sjels-tærende tilstand som en intellektuell kan,
opp-leve: i ørkesløshetens avsindige gråhet. Dette
forhindret naturligvis ikke at de äller fleste var
med i det såkalte under jordiske arbeid. Men
problemet er jo av særlig egenartet natur for
ham som har behov for kunstneriske
uttrykks-midler. Det kan høres ut som et paradoks. Men
de fleste skrivende norske mensker gjorde den
130
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
