Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Februari. N:r 2 - Odd Eidem: Brev fra Norge. Dikteren og krigen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BREV FRA NORGE
erfaring at menskehetens intense morddrama
pustet frost i fantasilivet. «Ideene» visnet. Det
åndelige initiativ ble innsnevret. Folk sloss for
livet, med ryggen mot veggen. Selv den
saktmodige visste at mistet han sverdet et
øye-blikk —da var han også ferdig. Jeg så nettopp
en uttalelse av Rodin. Den skriver seg fra
krigs-utbruddet i 1914:
— Nå begynner det igjen. Jeg kjenner igjen
alt sammen fra 1870. Nå kommer igjen år da
jeg ikke får gjort det minste.
Uttalelsen gir naturligvis ikke den absolutte
sannhet. For noe får man gjort tross alt. Den
norske dikter skrev hele tiden — for ellers ville
han jo ikke ha vært skribent. Jeg ønsker ikke
å skildre den norske dikters arbeidssituasjon
som særlig tragisk eller særlig heroisk. Men det
kan likevel ha en mening å minne om
for-holdene.
Han satt ved arbeidet, lydvår som en antenne.
Han måtte hvert øyeblikk være förberedt på
å høre tyske stemmer utenfor døren. Han kunne
når som helst vente razzia. Manuskriptene var
bokstavelig talt livsfarlige. Det gjaldt ikke bare
ham selv. Det gjaldt også hans familie. Det
gjaldt hans fjerneste slektninger. Det gjaldt
hans venmer. Hans ord kunne — hvis de ble
oppdaget — bety liv og heise for månge. Han
hadde de underligste gjemmer for ordene han
skrev. Det kunne være under en gulvplanke.
Det kunne være i melkeflasker. Situasjonen var
grotesk og hadde unektelig komiske sider. Der
lå nasjonens fremtidige åndsliv gjemt på
melkeflasker over hele Norges land.
Men han. savnet også den stimulans som
intellektuell kontakt med kolleger vil si.
For-lagene var dels boikottet, hans bøker var ofte
forbudt, han så aldri et nytt ord på prent.
Tolstoy snakker i en av sine dagbøker om
nød-vendigheten for en skribent stadig å «være
i trening». Men det var usle treningsvilkår for
den norske dikter. Og treningsresultatene var
sjelden kontrollerbare av andre enn ham selv.
Han måtte nødvendigvis miste meget av sin
selwurderingsevne. Resultatet var derför noen
gånger grotesk. Det har vist seg etter
kapitula-sjonen at månge vitterlig har sittet og trodd
at de var de eneste som skrev
«okkupasjons-romaner».
Nesten hundre prosent av de norske
forfat-tere gir ut bøker med emne hentet fra krigen.
Fenomenet er ikke enestående for Norge. En
Osloavis visste nylig å berette at bare i
Danmark skal det være publisert over 70
sabotasje-romaner. Jeg vet ikke om det er sant, men jeg
tror det gjerne.
Vi kan sammenfatte situasjonen i visstnok
prosaiske, men likevel i de mest nærliggende
ordlag: den norske dikter har gjennom fem år
følt seg som en soldat. Han har villet sloss.
Han har villet drepe. Det ligger unektelig et
lite tilfredsstillende moment i den omstendighet
at våpnene på en måte er trukket frem etter at
kampen er slutt. Vi vurderer ikke våpnene som
bare våpen lenger. Jeg må huske på en historie
som ble fortalt i Paris 1938. Det skjedde noe
under et hemmelig møte av emigrerte tyske
for-fattere. Plutselig sprang det opp på talestolen
en mamn med svart maske for øynene. Det var
en kurèr fra det skjulte Tyskland. Han sa:
— Mine kamerater og jeg smugler bøker
over grensen. Det er bøker som dere, mine
herrer, har skrevet. Vi fordeler dem blant folk
hjemme. Vi setter altså livet på spill for det
dere skriver.
Jeg spør ofte meg selv: er bøkene så gode
at de fortjener at vi setter livet på spill?
Slik spør en mann i krig.
Men holdt de utrykte norske manuskriptene
denne slags mål under krigen? Jeg tør ikke
svare på det.
Men i fredens første Iitteraturhøst i Norge
spørres det i hvert fall også etter andre
kvaliteter enn dem som bare hadde verdi for kampem
Som omtalt ovemfor har det overveiende
antall norske forfattere vært tvunget til å gå ut
131
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
