Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Maj—juni. N:r 5 - Ronald Fangen: Sekt eller helhet?
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
RONALD FANGEN
konstant hos det möderne menneske. Selv
filmens mest trof aste drabanter begynner å tvile på
dens fremtid som kunstart. Og selv de amoralske
filmvurderere begynner å reagere i moralsk
for-bitrelse over dens konsekvent løgnaktige
virke-lighetsbanaJisering. —• Men den bevisste
virke-lighetsforfuskning er et element i al rendyrket
underholdningskunst — den kristelige ikke
unn-tätt. Helten blir rendyrket helt, banditten intet
ainnet enn banditt — og det edle menneske så
edelt at ingen fristelse har noen sjanse.
Så har vi den uoverskuelige mengde
trykk-saker som tjener folkeoplysningen. Man har
ikke engång lov til å sette et spørsmålstegn
angående dens verdi. Likevel er jeg så frekk
at jeg gjør det. Jeg tillåter mig frekkheten fordi
jeg innbilder mig at jeg på forskjellige måter
har vist at jeg förstår folkeoplysningens
betyd-ning og uundværlighet, — ikke minst den
be-tydning at den skaper interesser og dermed et
rikere liv. Jeg akter altså ikke å gå til krig mot
den. Men jeg tror det er nødvendig å snakke
nøkternt om den. — Problemet er ikke nytt for
vor tid. Den engelske litteraturhistoriker David
Daiches utgav i 1938 en meget kort og
stimu-lerende gjennemgåelse av engelsk litteratur:
«Literature and Society». Han sammenlikner
det 16. århundredes «aristokratiske kultur» med
det 18.s demokratisering av samfundet og
«over-fladisk-populære kultur». Det 16. århundredes
platoniske idealister kunde komme til gale
resultater, sier han, men de hadde i hvert fald
tenkt hårdt over fundamentale spørsmål. Men
«’Spectator’s lesere fikk ikke lov til å se lenger
enn til overflaten i noe spørsmål; de blev
op-dradd til sjarmerende banalisering, så de visste
hvad de skulde tenke uten å være nødt til å
tenke en tanke.» I vor tid kommer andre
faktorer til: tempoet, maset, som ikke er gunstig
for selvstendig tankevirksomhet, og i storbyene
en rent nevrotisk ensomhetsredsel: man må
op-leve noe, være sammen med noen, med månge;
helst vil man ikke møte hverken sin egen eller
verdens problematikk, men er man nødt til å
gjøre det vil man ha selskap og assistanse.
Når da folkeoplysningen blir tatt i
demagogiens tjeneste — det behøver ikke være grovt
og skamløst som i «ensrettede» samfund men
fint, nesten umerkelig i sin målbevisste energi
som i de demokratiske — da florerer de
ferdig-lagete svarene på alle spørsmål, selve
problem-stillingen standardiseres — och foTflates.
Op-lysningen — gjennem aviser, tidsskrifter, bøker,
studiecirkler — blir nøie beskåret og
tilrette-lagt efter behovet. Resultatet er en lykkelig
overfladisk annammet mengde
tendensoplys-niing. Og så får vi oplysningssektene.
Det er en edel glede å lære noe, å være åpen
for kunnskap. Men det er möderne overtro at
kunnskap, oplysning i og for sig har noen
for-edlende innflytelse på meimesket. Den har det
like lite som intelligens har det. Utrustet med
den høieste sum av kunnskaper og den fineste
intelligens kan mennesket nyte sin egen
opløs-ning og gjøre sin ondskap triumferende effektiv.
Likeså er det en möderne overtro at
folke-oplysning er kulturskapende. Det er kanske vor
tids mest skjebnesvangre overtro. Var det ikke
overtro då måtte vi nu leve midt i den største
kulturperiode i historien, — og det gjør vi
i hvert fald ikke. De fleste folk i verden har en
stor kulturarv. Man kan gjøre den tilgjengelig
for nye, stadig større befolkningslag, utvide
folkenes kulturbevissthet, men det er ingen
garanti for at det skapende kulturarbeide
fort-settes og kvalitativt holder mål. Kulturens
demokratisering er prisverdig og nødvendig.
Men mässen er aldrig kulturskapende, hvor
oplyst den så blir. Individ og elite er den
skapende kulturs forutsetning. Blir det glemt
eller fornektet kan ingen makt i verden hindre
kulturens forfald.
2
En dansk psykoanalytiker og
erkjennelses-teoretiker Erik Carstens skriver i en nettop ut-
376
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
