Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Maj—juni. N:r 5 - Ronald Fangen: Sekt eller helhet?
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
SEKT ELLER HELHET?
kommet bok «Er Mennesket en Automat» om
«en almindelig Tendens hos Forskere til at
for-skyde Interessen fra almenere til speciellere
Problemer» og om «en Udspaltning av den
videnskabelige Verden i videnskabelige sekter
kaxakteriseret ved fælles Trossætninger
af-vigende fra Sekt til Sekt». Dette fenomen findes
ikke bare i den vitenskapelige verden, det findes
i hele det möderne kulturliv, ikke minst
litteraturen. Möderne diktning og kritikk er sterk
i analysen, 6vak i syntesen. Alle vort
slekt-ledds desillusj oner, verdensbilledets
omkalfat-ring, menneskebilledets förvandling fra
borgerlig anstendighet til uutgrundelig demoni,
ideo-logienes kamp som er forutsetningen for den
«totale» krig, ophevelsen av alle normer og
vurderingskriterier, den tekniske almakt
ut-levert til den menneskelige avmakt —, det
uoverskuelige og uoverkommelige i tiden har
skapt panikk i åndslivet. Panikken ytrer sig
nettop i sektdannelser. Drevet mer av instinkt
enn av intellekt, mer av beekyttelsesbehov enn
av erkjennelse styrtet den möderne
ånds-arbeider sig inn i den mest lokkende bås. Der
var andre før ham, det kom andre efter ham,
de var alle i den samme situasjon: de flyktet
for det uoverskuelige og uoverkommelige inn
i förenklingen; de hadde fått tak på en
partial-sannhet og proklamerte at den var nøklen til al
sannhet; de eksperimenterte med en universell
reduksjonstabell, en regnemaskin som
uteluk-kende regnet divisjon og minus. De opfandt
hemmelighetsfulde riter og bygget
utilgjenge-lige dogmatiske systemer, vel vitemde at slike
hovmodige herligheter virker både
fryktinn-gytende og dragende på mennesker. De så med
nedlatende forakt, som hysterisk uformidlet
blev til frådende raseri, på alle de andre båsene,
seksjonene. Og jo mer alle sektene larmet mot
hverandre, desto mer vitalt var åndslivet.
Det var psykoanalysens sekt — og
livs-dyrkemes og proletardikternes og de
dialektiske marxisters, dadaismens og surrealismens,
i det hele tatt alle formsektene, hvis navn er
legio. (Den eksklusive dyrkelse av estetikken
som egeiwerdi er flukt; det heter alt i
Upani-shadene at da gudene fryktet døden tilhyllet de
sig i versemålene.) Noen tilbad förnuft, noen
intuisjon, noen de politiske ideologiene, snart
har vi en verdensomfattemde eksistensialistisk
pessimisme-sekt. Desverre ytret også det kristne
åndsliv sig sektbestemt i altfor stor grad.
Överallt: skilte seksjoner, — «sekter karakteriseret
ved fælles Trossætninger afvigende fra Sekt til
Sekt».
Slik blev da Babels tungemål det möderne
åndslivs uttrykksmiddel, d. v. s. förvirringen,
med Kiplings billede: øer som ropte til
hverandre over et hav av misforståelser. Ingen kan
nekte at alle disse sektene har tak på noe rigtig
og nødvendig. Det gjelder om allle åndslivets
sekter som om de kristne: de vilde ikke opstå
hvis ikke noe var forsømt eller forskjøvet, de
betyr et korrektiv, en tilføielse, en
gjenop-dagelse, en pointering som i og for sig kan
være — og som oftest er — verdifull. Men skilt
ut fra sammenhengen, ophøiet fra partial- til
totalsannhet, utbasunert som hovednøklen til
livets hemmeligheter og det eneste vitalt
kul-turskapende prinsip blir de prinsipielt
kultur-drepende. Det blir de alene av den grund at de
stenger erkjennelsen, gjør enhver utvidelse og
erobring til sektforrederi: har man fundet sin
bås skal man bli der, har man lært sig sektens
riter og sprog betyr det at man har avlagt
tro-skapseden. Utenfor er «de fremmede», fienden.
Det er uhyggelig hvor fastlenket plasert, hvor
umobile og intolerante og i dypeste forstand
utviklingsstagnerte möderne åndsarbeidere er.
Enda uhyggeligere er det at de gjennemgående
betragter denne erkjennelsens stagnerte
urokke-lighet, denne programmatiske ignorantisme om
alt utenfor sekten som en dyd, som overlegen
holdning. Krampe er ikke holdning. Panikk er
ikke mod. Og hele det möderne sektvesen i
åndslivet er krampe og panikk.
377
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
