Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Februari. N:r 2 - Odd Eidem: Brev fra Norge. Kulturdebatt og ny diktning
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BREV FRA NORGE
historiske tradisjonene som er typisk norske
for å skjønne den förvirring som oppstår når
ikke et eneste menske lenger riktig er på
det rene med hva de gamle begrepene
«radi-kalisme», «konservatisme» osv. innebærer.
Til-synelatende står de «radikale» nå på en front
som de før sloss mot. Alt flyter; begreper,
men-sker, idéer. En kjempeneve har smadret speilet,
og folk sitter med blødende fingre og titter inn
i hver sin speilbite og er forvirret over at den
gamle norske helheten ikke eksisterer lenger.
Det er ikke umulig at stormene som har
blåst ned veggene ut mot verden vil bety at
ensidigheten — i en viss utstrekning —
for-svinner fra norsk åndsliv. De velvillige vil si
det sånn: Strømmen har delt seg i månge
bekker. De mindre velvillige konstaterer: elven
er kommet til et pannekakeflatt land og flyter
utöver og utöver. Med lav regnhimmel over
seg. Når vil vannet begynne å renne ut mot
havet igjen?
Etter alminnelig oppfatning er de radikale
ikke så radikale lenger. De vil «ikke være med
i dansen lenger», som Hoel sa i sitt
Kjøben-havnerforedrag. Og bare de helt velvillige
luk-ker øynene for at månge gamle
Mot-Dag-opprørere for øyeblikket sitter som direktører,
statsadvokater og regjeringsredaktører.
Ny ungdom har ihvertfall ikke jornyet
radikalismen».
Men like sikkert er det at en blandt unge
norske skribenter ikke kan snakke om noen
«ny-pessimisme». — Når femtiåringene
snak-ker om «pessimismen i litteraturen», snakker
de ikke om annet enn om pessimismen hos seg
selv.
Det er skjedd følgende:
Arnulf Øverland begynte ivår — i
billedtids-skriftet «Aktuell» — å publisere aggressive
anti-russiske ståndpunkter. Lignende synsmåter
hevdet han i et oppsiktsvekkende intervju med
en Jyllands-avis. Månge skarpe logikere har
naturligvis av dette sluttet at han er blitt «reli-
giøs». Mens Helge Krogs stemme låter til å
være forstummet, har Sigurd Hoel til gjengjeld
forkynt at det er skjedd forandringer med ham
også. Arthur Koestler har betydd mere for
ham enn for noen annen skrivende nordmann.
I foredrag og artikler har han i den senere tid
utdypet sine anti-stalinistiske synspunkter som
han begynte å antyde for flere år siden under
de berømte Moskva-prosesser. Nå tåler han om
«reaksjonen til Venstre». — Lignende
ståndpunkter har den førende radikale
åndsskik-kelse dr. Johan Scharffenberg inntatt. Denne
«Arbeiderbladet»s tidligere fremste
kulturmed-arbeider skriver for øyeblikket i det
konservative «Morgenbladet», og han har talt på Høyres
møter. Et annet av tidens meget typiske tegn
er at Det norske Studentersamfund i disse
dager for første gang på 15—20 år har valgt
et rent «borgerlig» styre. — Både Hoel og
Sharffenberg er blitt hilst velkommen av den
tidligere pro-tyske storbondeavis «Nationen»
og av den kristelige avis «Vårt Land».
Radi-kalerne er endelig blitt förnuftige, syns folk.
Den slags sympatierklæringer har Hoel regnet
med. Det er, sa han i et av sine foredrag, som
å bli omfavnet av lommetyver.
Sigurd Hoel og Ronald Fangen har meget
for-skjellige åndshistoriske forutsetninger. Deres
politiske terminologi er ikke på noen måte den
samme. Deres politiske idealer er forskjellige.
Hoel er fremdeles sosialist, hevder han. Men
hva han egentlig mener med det, er sant å si
ikke riktig klart lenger. Imidlertid uttrykker
han seg eliers meget klart nok:
I en rekke land er arbeiderpartiene kommet så fort
til makten at de ikke har fått summet seg ordentlig.
Formelt har de makten, reelt administrerer de et
borgerlig samfunn, og denne situasjonen rommer to
faremomenter: Det ene er at arbeiderpartiene blir
borgerliggjort, det andre er at de overvurderer den
formelle makten og glemmer utviklingen som må skje
i menneskesinnene og som må svare til maktutøvelsen,
hvis en skal unngå å øve vold. (Intervju i
«Arbeider-bladet» 16. november 1946.)
4 BLM 1947 ii
145
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
