Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Februari. N:r 2 - Odd Eidem: Brev fra Norge. Kulturdebatt og ny diktning
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ODD El DEM
Lignende synsmåter har Øverland nylig gjort
seg til talsmann for i et intervju i
«Aftenposten» — et forum som han tidligere har
skydd som pesten.
Hoel kritiserer sin egen generas jon på denne
måten: den har trodd alt for meget på
øko-nomiske og andre materielie faktorer. Han
heiser det gamle Vest-Europas faresignal:
individets rettigheter er i fare! — På dette punkt
er jeg ikke i stånd til å se at det lenger er
vesensforskjell på Fangens og Hoels
formu-leringer. Det som Ronald Fangen begynte å
skrive for femogtyve år siden, blir nå med litt
andre ord sagt av hans tidligere motstandere. På
en selsom måte er en ring blitt sluttet. Men hvis
noen sier at det er en giftering, vil Sigurd Hoel
med rette kunne si, at her tåler en lommetyv —
Det ubestemmelige og usikre innen den
tidligere radikale fylking sees også av det kuriøse
faktum at Koestler-debatten nesten ikke har
funnet noen gjenklang i regjeringspressen.
Det er i de liberale og konservative
publika-sjonene at debatten er blitt ført. Tydeligst av
alle har Johan Borgen advart mot dyrkningen
av Koestler:
Han har fremtrått i det psykologiske øyeblikk i en
hver forstand, överför en trett, men debatt-tørstende
verden, som finner en nesten trøsterik avspeiling av
sin förvirring og dessuten en unnskyldende
autorisa-sjon for sin motløshet hos denne ungarske
tryllekunst-ner, som har lettere for å såge kassen i stykker enn
å sette sammen igjen den som lå inni, enn si trekke
noe som helst virkelig levende opp av sin flotte hatt.
Nettopp nå torde det være livsfarlig å la denne
pro-fesjonelle tviler bli skoledannende. Ikke fordi vi skal
lukke øynene for sannheter. Men vi skal med all
energi motsi en fortolker som etter hvert lar den
selv-nytende pessimisme fremtre som livsanskuelse gjennom
en elskverdig menighet, som finner hans tretthet
klede-lig og hans velplaserte giftinjeksjoner dulmende som
middel mot ubehagelig aktiv erkjennelse. («Dagbladet»
10. april 1946.)
De første fredsdagenes «fellesprogram» har
i virkeligheten skjult store politiske og
ideologiske motsetningsforhold. Men litteratenes
hissige ordveksling har ofte vært de første
lys-glimtene fra et uvær som nærmer seg; det nye
uværet kommer antagelig til å rase over et
långt større område enn Skandinavia.
Hvordan er ellers diskus jonen blitt ført?
En stund var norske avisdebattanter meget
opptatt av en bok som ble kaldt «Ungdommen
har ordet», en serie med til dels
sensasjons-fyldte intervjuer hvor en ung ukjent forfatter
Øistein Parmann mente å kunne konstatere at
norsk ungdom både intellektuelt og moralsk
var i sterk oppløsning. Bokens verdi kan
dis-kuteres, men den er ihvertfall meget
karakteristisk for øyeblikkets åndsliv i Norge. På en
måte glir den inn som et diskusjonsinnlegg
i Koestlerdebätten — enda Parmann ikke med
ett ord nevner Koestlers navn. Men tanker som
dette «ligger i luften». Parmann mener at unge
norske mensker ikke eier noe ändelig grunnlag
å bygge sin eksistens på. De har ingen religion
og de har ingen politisk tro. De er i drift. Som
åndstyper er de nihilister.
Men har da ikke den nasjonale kampen og
de fem årene skapt noe aldeles nytt? — Nei!
svarer Parmanns bok. Idémessig betydde ikke
krigen noe nytt. Moralsk betydde den i
virkeligheten en større fart i den moralske
oppløs-ningsprosessen.
Disse påstander har naturligvis vakt livlige
protester. På grunn av forfatterens form ble
det dessverre en ørkesløs debatt om
vestkant-ungdommens seksualliv -—- og ikke en
diskus jon om mere vesentlige ting.
Et kunstnerisk og idémessig meget
respektabelt inniegg i kulturdebatten er imidlertid
den unge Aasmund Brynildsens «Dommen til
døden». Etter norske forhold er denne lille
talentfulle boken en meget sj elden företeelse,
bl. a. fordi en ung mann våger å bruke
aforismen som kunstnerisk og filosofisk
uttrykksmid-del. Brynildsen er en av de få yngre norske
skribenter som viser at han rent akademisk er
forankret i gammel vesteuropeisk tenkning.
146
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
