Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Februari. N:r 2 - Odd Eidem: Brev fra Norge. Kulturdebatt og ny diktning
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BREV FRA NORGE
Sadisten, den forfinede tysker Egon, en mann
med glimrende ändelig utrustning, høy
akademisk dannelse og med en formell sikkerhet
som er kjennemerket på den såkaldte «fødte
aristokrat». — Denne möderne intellektuelle
har forfatteren hatt anledning til å studere på
nærmeste hold. Skikkelsen er — som symbol
på vesteuropeisk sivilisasjon — uhyggelig
tyde-lig. Den problemstilling Egon representerer,
både den menskelige og den moralske, kunne
ha fristet en Dostojevski.
Evensmo stiller opp mot denne mann en far
og hans datter. Også Faren, en blanding av
storbonde og offiser, har vært under
påvirk-ning av Nietzsche. Som åndstype er han
til-synelatende nazistisk — men da den store
prøven kommer, svikter han ikke. Det er for
stor viljestyrke og for megen hederlighet i
ham. — Datteren er gjort av samme materiale.
Skjebnen vil at det er henne som skal kjempe
den store kampen mot Egon. Men livet er
kom-plisert. Dette hederlige unge mensket føler en
uhyggelig dragning mot «mannen» i Egon. På
samme tid som hun innbitt kjemper «illegalt»
mot Egon, kommer hun i kjærlighetsforhold
til ham. Hun føler nemlig i like høy grad
dragning mot «mensket» i Egon. Altså: kan en
redde «mensket» i Sadisten? Her ligger bokens
dramatiske motsetningsforhold.
Evensmos litterære fremgangsmåte er ikke
lett, og ofte greier han ikke å følge sine
inten-sjoner. Han «ser» alt med Egons øyne, gir ham
alle de beste argumentene, skildrer ham
sympatisk. Meningen med denne metode er at
leseren litt etter litt — tross den tilsynelatende
store sympati forfatteren har for Egon — skal
vike tilbake i forferdelse for den avgrunn av
moralsk forfall Egon representerer. Sigurd
Evensmo har imidlertid ikke maktet sin
opp-gave helt ut. Skjønt meget har han greidd. Selve
historiens dramatiske egenverdi har paradoksalt
nok tappet kraften av analysen — og av
for-fatterens moralske patos. Kunstnerisk sett har
romanen andre skjønnhetspletter. Bipersonene
er ofte meget skjematisk, til dels sjablonmessig
oppfattet, Evensmo står f. eks. svært fremmed
överför det bondemiljø som Faren lever i.
Romanen må måles med strenge mål på
grunn av forfatterens sterke talent. Men selv
den mest kresne estetiker må bøye seg for
makten i Evensmos fortellerevne og for det
store moralske älvor som bærer fremstillingen.
Som menskeskildrer gir forfatteren rike løfter
i og med at han har greidd å levendegjøre sine
tre hovedpersoner så tydelig.
Det er bl. a. den sterke värmen i Evensmos
to romaner som bærer bud om at vi har begynt
å vurdere mensket på en ny måte. «Oppbrudd
etter midnatt» kan altså på månge måter
opp-f attes som et aktuelt innslag i øyeblikkets norske
kulturliv.
Spørsmålet om en vesensny vurderingsmåte
av menskelige problemer er i virkeligheten det
reelle innholdet av den kulturdebatt som er
omtalt ovenfor. Det sentrale i
mellomkrigs-årenes litteratur føles allerede nå
«gammel-dags». Sigurd Hoels foredrag og artikler kan
omf attes som ett avtegnene. Det er altså signalet
fra den kanten. Hos essayister som
Brynild-sen og Stäng og hos en romanforfatter som
Evensmo kan en se signaler fra en annen kant,
skjønt alle tre naturligvis vil gå hver sin vei.
149
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
