Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Februari. N:r 2 - Carl Keilhau: Ny norsk prosa
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
CARL KEILHAU
ens poeng i det at spionen Selkirk, typen på
den kalde yrkeskrigeren, dreper Alice
Atkin-son, som står for kjaerligheten. Mens ”jeg”,
Haukli, er passiv og medskyldig. Jeg vet det
ikke. Sikkert er det at Sandemose taler
död-sens alvorlig om dem som förbereder en ny
krig mens folkene slikker sine sår etter den
forrige. Men hadde ikke dikteren andre
seren-der enn å lage en grei, sammenhengende
for-telling og trekke moralen ut av den, ville jo
boken ha sett ganske annerledes ut. Omtrent
som mangen annen norsk bok. I Sandemoses
hus spöker det. Av fortid — og av fremtid!
I en enquéte hösten 1949 (i Den norske
Bokhandlerforenings julekatalog) uttalte en
del kritikere seg om hva de savnet i norsk
litteratur. Det var för höstens böker forelå. Jeg
kunne vaere enig i mye av det når én sa at det
ble for mye blott og bar ”psykologi”, for lite
karaktertegning med redegj örelse for en
karak-termessig og åndelig utvikling. Når en annen
savnet skikkelsesskapende kraft og fantasi, og
når en tredje og fjerde fant for mye
selsopp-tatthet og provinsialisme. Derimot kunne jeg
ikke fölge den som sa at norsk diktning
mang-let en baerende idé. Dersom humanismen er
noen idé, tör den nok sis å baere norsk diktning.
Dette brevet gir ikke noe uttömmende biide
av bokhösten 1949; jeg har plukket ut noen av
de bökene som interesserer meg mest. Men
disse lagt sammen med de andre — hva savner
jeg selv?
Svaret må nödvendigvis bli farget av at jeg
er journalist og Oslomann. Selv om jeg kjenner
regelen om at inntrykk må modnes för det kan
bli stor diktning av dem, kan jeg ikke la vaere
å savne boken om etterkrigstiden. En diktning
som ikke bare tolket frykten for og protesten
mot en ny krig, men som ga noen av de andre
stemningene som utgjör den åndelige
atmo-sfaere akkurat i dag. Og hvorfor ikke
atmo-sfaeren i byen. Hvor byen ikke bare var
kulisser, men preget menneskene, slik jorden og
skogen preger folk i bygdene. Det er
påfal-lende hvor ofte selv norske byforfattere sleper
sine personer ut på landet, når det skal skje
noe med dem.
Norge har ingen bykultur, sier Sandemose
i ”Alice Atkinson”. Kanskje ikke. lallfall
finnes det en by-mentalitet, og både i byen og
på landet finnes det en etterkrigsmentalitet. Vi
trenger å få den beskrevet av en dikter, fordi
vi vet så lite om den. Det kan tenkes at svaret
ligger nettopp der: at fölelsen av uklarhet og
tomhet er fremherskende. Sandemose treffer
noe av den når han lar Jörgen Haukli sitte i
Oslo — det er riktignok i 1945 — og
kon-statere at det er som en klokke er stanset etter
krigen. ”Oslo virker på meg som en nedbrent
by enda den står der, og enda det går levende
mennesker omkring. Det er en befolkning som
aldri mer får fred.”
Men hva norske forfattere måtte savne i
journalistisk fikshet, i nervös fölsomhet for
nuet og i utsyn, tar de igjen i aerlighet. I
samling om personlighetens kjerne. Hösten 1949
bekreftet at norsk litteratur står trygt på
ekt-hetens grunn.
122
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
