Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Februari. N:r 2 - Carl Keilhau: Ny norsk prosa
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
NY NORSK PROSA
norsk litteratur år 1949. Fremfor de andre er
Sandemose dikteren. Som innflytter tillåter han
seg den upatriotiske frekkhet å la tingene föregå
vesentlig utenfor Norge, og som kunstner har
han den enda större frekkhet, lange stunder
ad gängen å skyve ”handlingen” til side for
å snakke om andre ting. Så norsk Sandemose
er blitt, virker han på mange måter som en
fremmed fugl, og det er nok mye derför han
fascinerer oss nordmenn. Noe av det jeg
personlig er svakest for, er hans hang til å
filosofer e, til å snu på tingene, plukke dem fra
hverandre, studere dem og tenke, intelligent og
med både logikk og fantasi. Vi er ikke forvent
med denslags i Norge, som er så rikt på
moralister, men som praktiskt talt ikke har eid
tenkere.
”Handlingen” i boken er en blanding av
kjaerlighetshistorie og kriminalfortelling med
mord i, og hörer altså hjemme i Sandemoses
tradisj onelle motivkrets erotikk/drap.
Gjen-nom den 33 år gamle nordmannen Jörgen
Hauklis brev til sösteren, datert Oslo 1945,
får vi höre hvordan han var underordnet
funk-sjonaer i Secret Service under krigen og delte
hus med to mannlige rivaler og Miss Atkinson,
den kvinnen som ble hans förste store
kjaer-lighet — elsket mindre erotisk enn som
madonna — men som aldri ble hans. Og vi får
höre mystiske ting om et nedgrävd lik, men
först på slutten lösningen på det som viser seg å
vaere en virkelig god kriminalhistorie. Den skal
ikke röbes.
Vi merker lite til Haukli, mer til Sandemose,
og det er utmerket. Vi hörer også lite om Alice
Atkinson, med den begrunnelse at man nödig
rörer ved det hellige. Det er også utmerket,
hadde jeg nser sagt; for dermed har
Sandemose fritt spill til å fortelle andre historier og
resonnere. Under lesningen noterte jeg meg 26
forskjellige mer eller mindre frittstående
noveller, betraktninger, kåserier, epistler eller hva
man skal kalle det. Her er et utvalg: Om sj elens
mot og kroppens feighet. Om mörket,
menne-skenes fiende. Om fordelen ved legemsfeil. Om
årsaksloven. Om dödsstraffen. Om det å skyte
AKSEL SANDEMOSE
sin hund. Om det övernaturlige. Besettende
uhyggelig er en fremtidsvisj on av et Oslo uten
liv, bare taushet, knokler og ruiner.
Genialt er fölgende: Jörgen Haukli har vasrt
krigsflyver og hoppet ned i fallskjerm på en
berghylle i Tyskland, hvor han lever en måned
på mat han stjeler fra et örnerede. Ved
redet finner han en steinöks og knoklene etter
en steinaldermann, som döde her. I suveren
lek med tidsbegrepet lar dikteren de to,
fly-veren og steinaldermannen, mötes og tale med
hverandre om de siste ting.
Jörgen Haukli er ikke noe
samfunnsmenne-ske. Han er en individualist, som aller helst
vil ”lese morsomme böker og gå på revejakt”.
Hva skal vi tro om Sandemose, vi som begynte
å finne etikk og uvilkårlig speider etter mer?
Passer han slett ikke inn i skjemaet?
Jeg vet ikke sikkert. Det er mulig at den
tankegången de andre bökene ledet meg inn
på, bringer meg på avveie når jeg ser roma-
121
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
