CARL KEILHAU BREV FRA NORGE I mitt siste brev skrev jeg om hvordan radikalismen fra mellomkrigstiden befinner seg på vikende front i norsk åndsliv, og hvordan boksesongen 1951 syntes å bringe noe av et gjennombrudd for den antirasjo-nalistiske strömningen som jeg med et litt upresist uttrykk kalte romantisk. Hvis man nå spör om denne utviklingen har funnet sted under voldsomme sammenstöt mellom stri-dende livssyn, er svaret nei. Man kan tale om at livssyn står mot hverandre, men strides gjör de praktisk talt ikke! Situasjonen er besyn-derlig. Det ser ut til at radikalerne enten ikke er oppmerksomme på at det föregår noe eller også later som om himmelen er skyfri, mens deres motstandere på sin side holder ildnende taler til hverandre, ikke til dem som skulle omvendes. Förklaringen på fenomenet er vel den at kulturdebatten i Norge gjerne har stått i intim förbindelse med den politiske debatt, og all den stund de klassemessige og med dem de politiske motsetninger er mildnet, er ikke kampen lenger så dödsens alvorlig. Dertil kommer at det sjelden oppstår noen debatt i Norge uten at en enkelt person blir utsatt for nærgående angrep. Og hittil har bare få in-jurier vært utvekslet mellom representanter for de to grupper.1 Denne mangel kan naturligvis en vakker dag plutselig bli avhjulpet. Imidlertid er det spiritualismens tropper som rykker fram i det fredelige, fuglekvit-rende ingenmannsland. Det har da öket in-teresse å mönstre disse tropper og undersöke 1 Et eksempel på kombinas jonen personlig feide — strid mellom materialistisk og spiritualistisk livs-anskuelse er en polemikk i 1949/50 mellom «Vind-uets» daværende redaktör Nic. Stang og den unge forfatteren og antroposofen Aasmund Brynildsen. hvilke enheter de består av. Og siden jeg denne gang vil behandle lyrikken og herunder den bemerkelsesverdige debut av en ung poet som er utgått fra antroposofenes krets, kan det være på sin plass å gi en kort orientering om nettopp denne fraksjonen. Mens Rudolf Steiners idéer har spilt en for-svinnende liten rolle i Sverige og heller ikke vunnet större gj enklang i Danmark, har det i Norge helt siden årene för förste verdenskrig vært en mindre krets som med glöd har dyrket denne biandingen av mystikk-farget religion og spekulativ filosofi. De har gjort en håndgripelig innsats ved å opprette to Steiner-skoler på folkeskolestadiet. Man regner at det for tiden er noen hundre som sogner til beve-gelsen her i landet; antallet har vært av denne störrelsesorden i to—tre årtier. Viktigere enn det numeriske omfång er imidlertid tilslut-ningen fra flere navn av betydning i norsk åndsliv. Av kjente forfattere som i större eller mindre grad er påvirket av antroposofien kan nevnes den avdöde Olav Aukrust og de nå-levende Ingeborg Möller, Alf Larsen, Inge Krokann og Per Arneberg. Alf Larsen har gjort seg gjeldende både som lyriker og som litteraturkritiker og es-sayist. I 1933 startet han tidsskriftet «Janus», som i årene fremover övet en betydelig, omenn snever innflytelse. I periodens knivskarpe kon-kurranse aspirerte redaktören sterkt til titelen Norgesmester i invektiver. Etter krigen er «Janus» avlöst av «Spektrum». Under tids-skiftets förste redaktör Carl Fredrik Engel-stad var det både katolikker og antroposofer blant bidragsyterne; men i 1949 overtok de sistnevnte ledelsen gjennom Ernst Sörensen. På tross av at jeg står i skarp opposisjon til 355