CARL KEILHAU den ideologiske forkynnelsen, mener jeg at «Spektrum» er det beste og mest velredigerte kulturtidsskrift i Norge, og jeg vet at det er en oppfatning som deles av mange. Bidragene er for en stor del utenlandske; på forfatterregiste-ret finner man en rekke av samtidens ledende penner. En slem svakhet ved den redaksj onelle politik er at andre oppfatninger enn de spiri-tualistisk funderte bare får komme til orde i rene unntagelsestilfelle. De polemiske utfall mot materialismen, naturvitenskapen m. m. avföder dermed ingen fruktbar diskusjon, men tj ener utelukkende til oppbyggelse for de troende. I «Spektrum» har de antroposofiske skri-bentene sin faste borg. Men de setter også sitt preg på kulturspaltene i den konservative Oslo-avisen Morgenbladet, og de danner et sterkt innslag i kretsen om «Ordet», Riksmålsfor-bundets tidsskrift med front mot samnorsken. Fåtallige som de er, tiltrekker de seg oppmerk-somheten både fordi de er meget aktive og fordi de på den norske kulturscenen faktisk er de eneste som opptrer samlet, i en gruppe. Som en alminnelig karakteristikk kan man si at de antroposofiske skribentene står fjernt fra den glade barnetro. De er utpreget intellektuell anlagt, og deres dröm synes å være å slå rasj onalistene med deres egne våpen. Rudolf Steiners lære benevnes da også gjerne «åndsvitenskap». Det antroposofiske miljöet danner bakgrun-nen for den 31 år gamle lyriske debutanten Jens Björneboe og samlingen «Dikt» (Asche-houg, kr. 5,55). Hans poesi springer ut av en livsanskuelse som setter den åndelige kvalitet höyest, og flere av dem er klart religiöse, for-met over bibelske motiver. Det jordisk hånd-faste er for Björneboe bare et skall omkring den sanne, egentlige virkelighet. Det er ham ikke imot at skallet brister; han dveler gjerne ved forfall, undergång og död, og samlingen munner ut i en apokalyptisk stemning. Ikke slik å forstå at han er noen dundrende domme-dagsprofet. Tvertimot betrakter han det smuld- rende eller allerede förgångne med en viss ny-telse, som er estetikerens. För han ble lyriker var Björneboe maler, privatelev hos Isaac Grünewald, og sansen for det skjönne er hans dominerende egenskap. Snarere enn at det guddommelige er vakkert sier han at det skjönne er det guddommelige. Jens Björneboe skiller seg i sin debutsamling skarpt ut fra norsk poetisk hverdag. Mo-tivene henter han helst fra fjeme tider og steder, fra bibelen, oldtidens historie og italiensk bymiljö. Dette europeisk-klassiske går igjen i formen, som er usedvanlig finslepet; språklig bærer den et lett patinert, «litterært» preg. Björneboes fremste læremestre er Rilke og Olaf Bull. Han dyrker med forkjærlighet sonetten, et versemönster som gir særlige mu-ligheter for velklang samtidig som det stiller enorme krav til dikterens konsentrasjonsevne. I denne debutanten möter man en moden og raffinert artist. Et representativt dikt er «Höst»: Langs slottets murer vokser vinen vill. Fra vollgraven til tåmets höye karnmer står borgen svöpt i mörkeröde flammer i lövets dunkle, underfulle ild. De smale, sorte skyteskår gror til, og druer modner ved de varme rammer om våpenskjoldets hvite sandstenshammer bak söylegangens brutte strengespill. Det råtne brunnvann under murens stener blir heftig fylt av solens hete rödme, og se! der reiser seg et tre av södme og stiger levende i vinens grener. 0 drueranke! Drue! Form! Figur! Fullbrakte under av förlöst natur! löynefallende er sonettens maleriske behag og den fine övergången fra sansning til symbol. Utformningen nærmer seg det lytefrie og fortj ener sterke lovord, enskjönt det olaf bull-ske forbiidet skinner sterkt igjennom. Karakteristisk er det at ikke friskt, men råttent vann nærer vinranken; ruin og död er betingelsen for åndens seier. Det blodfullt fargesterke i gjengivelsen av synsbiidet står i spenning til noe sublimert og anemisk ved opplevelsen. 356