Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Johan Vogt: Fire brev fra Aksel Sandemose
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Johan Vogt
Fire brev fra Aksel Sandemose
Professor Johan Vogt, Oslo, har i disse dager utsendt
et skrift om Aksel Sandemose. Han har her gitt en
beretning om sitt samvær med Aksel Sandemose fra
året 1931 til 1965, da Sandemose døde. Han her i dette
skrift også gjengitt utdrag av et større antal brev, som
han i årenes forløp fikk fra Sandemose. Hans
brevsamling fra Sandemose omfatter ialt over 100 brev.
BLM har bedt Johan Vogt om å gi et utdrag av
noen av disse brevene, med en kort innledning.
Det var i juni 1951 jeg påtok med oppgaven å
være Aksel Sandemose behjelpelig med utgivelsen
av ”Ärstidene”. Han hadde våren 1951 sendt ut et
sirkulære at han ville utgi denne personlige
publi-kasjon. Jeg var klar over at han neppe ville kunne
ordne dette på egen hånd, for han måtte i hvert
fald ha kreditt i et trykkeri, og det ville sikkerlig
vært meget vanskelig for ham å opnå dette. Den
umiddelbare bakgrunn for mitt tilbud var det
støt som rammet ham i juni 1951, da det norske
Stortinget awiste det foreliggende forslag om
kunstnerlønn. Han var blitt innstilt av
Forfatter-foreningens litterære råd, og også av
Stortings-komiteen, men det kom under selve
stortingsbe-handlingen et benkeforslag om en annen og mere
kristelig forfatter, og dette ble også vedtatt til
tross for at Arbeiderpartiet dengang hadde en
absolut majoritet. Jeg sendte ham den samme dag
beskjed om at jeg ville komme til Kjørkelvik for
å hjelpe ham med utgivelsen av den planlagte
publikasjon.
I et brev til meg, datert lode juli 1951, har
Sandemose gitt uttrykk for den tunge følelse han fikk
etter dette nederlag.
”Med kunstnerlønnen gikk det jo rart. Jeg skjønte
utfallet et par dager før. Selv om penger som
be-kjent betyr en hel del, så var det noe annet det
stod på for meg. Men jeg vet at ingen riktig
forstår det. Jeg har nu vært i landet siden juli 29.
29. juli 29. Det har ikke beständig vært så greit, og
min store konflikt har jeg - som det visst ofte
hender - båret nokså stille. Det jeg har gjort ved
som forfatter - og slett ikke en som reiste fordi
han var mislykket - å gå over til et annet språk er
nok en sjelden bedrift. Jeg måtte bli norsk. Jeg
lærte meg dette språket fordi jeg ikke som alle
dere andre led under den vrangforestillingen at jeg
kunne det i forveien. Derför lærte jeg meg det,
slik som dere nokså innbilsk lot være med. Så kom
da dette med kunstnerlønnen. Jeg ville blitt
gla-dere for den enn kanskje noe annet som kunne
hendt meg. Den ville vært en bekreftelse, den
ville vært noe som ville fått meg til å glemme
nesten alle sår. Nu idag vet jeg ikke om jeg bryr
meg om å få den. Du vet når jeg sier det, at denne
rå medfarten var for mye nettopp for meg, slik
som jeg nu engang står. Jeg føler det som noe
helt uopprettelig og bryr meg lite om hva de
finner på å gjøre i fremtiden. Mest lyst har jeg
til å si fra at man ikke oftere skal utsette meg for
slikt, og jeg ville alt ha gjort det, hvis det ikke
hadde vært fordi Eva ber meg så pent om å vente
enda litt. Min mening endrer jeg neppe.”
Ärstidene hadde det første året ikke så mange
abonnenter, og da dette dengang var hans viktigste
inntekt var det et meget vanskelig år for ham.
Jeg hadde riktignok opptat en del banklån, i
på-vente om øket salg av Ärstidene, men dette var
ikke nok, Hans brev til meg i denne tiden var for
en stor del nødsrop om alskens motgång. Lyset ble
stengt, telefonen ble stengt, hans kjøpmann våget
ikke å gi ham ytterligere kreditt. Det var nettop
disse brevene som beveget med til å oppta disse
banklånene, i forventning om et øket antal
abonnenter. De første dagene av juli 1952 kunne det
for en utenforstående se ut som om Sandemoses
økonomiske vanskeligheter var forbi. Det var
frcmlagt et nytt forslag om kunstnerlønn, og dette
ble nå også vedtatt av Stortinget. Det viste seg at
denne ære, som omsider ble gitt ham, i første
omgång ledet til en økonomisk katastrofe, for alle
gamle gj eldskrav ble plutselig lys levende. Jeg
hadde undersøkt i Undervisningsdepartementet
om når Sandemose kunne få utbetalt den første
porsjon, men fikk vite at kunstnerlønnen i sin
helhet ville bli oversendt skattefogden i Arendal,
og at alle utbetalinger måtte företas gjennom ham.
183
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
