Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Johan Vogt: Fire brev fra Aksel Sandemose
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Johan Vogt
Jeg var nødt til å sende denne høyst bedrøvelige
beskjed til Sandemose. Hans svarbrev til meg er
datert jte juli 1952:
Kunstnerlønn.
Efter å ha lest ditt brev - med de 50 som jeg
takker deg me get for - k j ente jeg meg i noen
timer alldeles slått ut. Jeg tok med meg bikkjene
og gikk langt av gårde og satte meg omsider i en
sprekk med sol. Hva jeg tenkte kan være det
samme. Det var noe mer enn det jeg nu nevner,
men jeg vil først og fremst si deg hvordan det er
her nu.
Det er ikke til å holde ut. Det har vært dager
da jeg ikke fikk lov å kjenne Kjørkelvik som mitt
hjem. Rent ille er det blitt fra den dagen Eva
reiste, og jeg er glad at det verste ikke er kommet
i hodet på henne også. I 1951 skaffet denne
æres-lønnen meg store vanskeligheter. Da den kom ble
den en ren ulykke. Her er ikke til å være. Ikke
kan jeg være i huset hvor ingen får høre at jeg
er, og ikke tør jeg vise meg noen steder. Her, hvor
det virkelig gjaldt å få noe betalt for at det skulle
bli levelig, kan vi efter dine opplysninger ikke
gjøre håp om å få betalt noe som helst, og hjelp
er jo ikke å øyne, når en går her og plutselig er
blitt rik. Jeg tør ikke gå den vanlige veien efter
en melkeskvett. Slik ser en æreslønn ut på nært
hold.
Ingenting kunne gjort meg så glad som denne
dikterlønnen. Jeg er innvandrer. Jag var faktisk
stolt av det jeg nådde med dette nu, selv om dette
fra siste år jo kastet sin skygge. Jeg var så beveget
som jeg sjelden har vært. Så tok dette helvete til
og ble verre og verre for hver dag, inntil alt tar
slutt i den fornærmelige betaling av æreslønn til
en pantefoged. Med dette blir her ikke fred å få,
jeg kan jo ikke forklare meg for disse menneskene,
når jeg ikke betaler hva jeg har lovet. Jeg har
tenkt på å stikke av for en tid, men det hjelper
jo ikke noe. Her på Kjørkelvik skal jeg snike meg
over mitt eget tun ...
Det viste seg at Sandemose ikke ble slått ned. I
dette brevet til meg, datert $te juli, fortalte han at
han rømte til skogs, han satte seg utvilsomt ned og
gråt. Nokså mange av mine lesere vil kjenne hans
store epistel som han har kalt ”Dagen. Søndag 6te
juli 1952”. Det ble trykt i 4de hefte av
”Års-tidene” og påny i ”Reisen til Kjørkelvik”. Han
skriver der at han mandag den 7de juli våknet på
kjøkkengulvet ved middagstid, noe lemster, og det
tok en tid før han skjønte hva som hadde hendt.
Det hadde vært noe av en søndag, og av en lørdag
også. En bunke notater, alle skrevet den 7 de og
8de juli, ble senere sammensatt til beretningen om
denne ene dag og hans refleksjoner denne dagen.
Det föreligger i hvert fall ikke på norsk noe som
gir et mer levende innblikk i en dikters
arbeids-fanatisme enn denne forunderlige epistel.
Høsten 1952 utkom det fjerde hefte av
Ars-tidene, og antallet av abonnenter var nå så pass
stort at vi måtte trykke et nytt oplag av det første
hefte. Jeg hadde imidlertid utforvarende gjort meg
skyldig i et feilgrep, som gjorde ham dypt
ulykke-lig. Trykkeriet hadde satt ”idet oplag” på de nye
heftene, uten at jeg hadde reflektert noe over
dette. Det var for Sandemose et hardt slag, hva
som framgår av det følgende brev, som var på
hele tre sider.
Kjørkelvik, Risør. 7.-8. oktober 52.
Kjære Johan,
Jeg får heller begynne med det som du vil synes
er så inderlig ufortjent, og strengt tatt også er det
- for jeg vet jo utmerket hva en person med
”for-retningsmessige hensyn” kunne funnet på å gjøre
med Arstidene - og hva du i den stikk motsatte
retning har lagt bak deg av store og gode
gjer-ninger. Jeg vil så uendelig nødig kritisere, og jeg
står jo også svakt - du med alle palmegrenene,
ridende på et asen inn i abonnentenes Jerusalem.
Men det må jo fram før eller siden at jeg fikk
et rent svimlende sjokk da jeg så 2. opplag av
første hefte.
Det gikk som jeg dengang skrev: Rettelser i en
ferdig sats ville føre til nye og kanskje verre feil.
Det er en 30 år gammel erfaring for meg.
Det følger en rekke eksempler på nye trykkfeil
og deretter en del betraktninger, ikke uten
inte-resse for dem som sitter inne med det nå
antikvarisk overmåte verdifulle komplette sett av
”Års-tidene”:
Det blir nu et meget ubehagelig vev med
trykk-feilsliste. Jeg må engang i et senere hefte gå i gang
med å forklare i det vide og brede, da forskjellige
abonnenter må ha forskjellige rettelser - og jeg
må løse den håpløse oppgaven å finne ut av dette
uten å bruke uttrykket ”2.opplag.” Dette
uttryk-ket må aldri mer forekomme i Arstidene. Man
skriver ikke brev i annet opplag.
På meg virket dette ”2.opplag” som en
katastrof e, og det gikk uker før jeg fikk noenlunde
fred for det. 2. opplag er noe som muligvis er
184
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
