Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II - 7. Isaksen og de blaa øine
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
168
sig en antagelig frier, en gårdmannssønn som drev
svineavl i stor stil, felte hun noen tårer over Isaksen
og poesiene og tok gårdsmannssønnen. Isaksen fikk
et rørende brev fra henne til avskjed, og piken gikk
i svinene. Og så var det at den vesle kontoristen
låste poesiene ned i skuffen.
Han sørget ikke særlig dypt, piken hadde gitt ham
mange erfaringer, han syntes han kjente hele skalaen.
Og slik hendte det sig at Isaksen gikk ut av forhol-
det til piken i Lier og trodde han var verdensmann.
Senere fikk han hjertefeil og var kynisk en stund, og
senere leste han Hemingway og blev mild og resig-
nert, — og ubeveget . . . Lotten var den eneste
som kjente historien med pikebarnet fra Lier.
Klikken snakket alltid om sig selv. Som før nevnt.
Men engang da vennene satt i den ene stuen, og
Isaksen lå full og elendig i den andre, kom han til å
lytte til deres samtale. For første gang på avstand,
i halvvåken, beruset tilstand. Samtalen fortonet sig
for ham slik: Jeg ...jeg...jeg...3jeg... Hele
tiden. Snart den ene stemmen, snart den andre . ..
Jeg ...jeg...jeg...jeg..-
Den kvelden lærte Isaksen noe. Han vilde også
snakke jeg . . . jeg, for hvem vil ikke det? — men
han fant ut at han måtte gjøre det på en annen måte
enn vennene. Og fra den kvelden var det klikken
begynte å like Isaksens anekdoter. Det var ikke så
mange han hadde, men de var alltid like kjære, for
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
