Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II - 7. Isaksen og de blaa øine
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
169
de hadde et point. Pointet var at personen Isaksen
var en latterlig person. Pointet var uforanderlig at
Isaksen blev skuffet, narret eller snytt ...
— Du er kommet langt, sa klikken henrykt, du
kan gjøre narr av dig selv. Du er kommet lenger
enn vi.
Og Isaksen satt der, behagelig tilbakelenet i en
dyp stol og smilte vissent, kold og ubeveget, med
en rykende «Blå Golden» mellem gule fingertupper.
— Blå Golden, sa Isaksen, min yndlingssigarett
fordi den koster fire øre.
Han visste det: Halvfiff og pianoadel på et små-
sted hvor alt som er dyrt er deilig, bedåres av slike
frekke ord.
Og så var det en annen ting ved Isaksen: hans
hanegal.
Han pleide å sovne av utpå natten før grammofo-
nen var stanset og parene var trette av dansen, mens
det enda var litt igjen i pjolterglassene på bordet.
Isaksen tålte ikke svært meget. Han satt i stolen og
sov. Og så, på morgensiden, når samtalen var gått
i stå, grammofonen stanset og vennene satt to og to
i lenestoler og sofaer og hvisket kjærlig med hin-
annen eller rett og slett døset, — pleide han å vekke
det døsige selskap med det prektigste hanegal. Hane-
galet var blitt et slags tegn til opbrudd for klikken,
og et tegn på at kvelden hadde vært vellykket. Ven-
nene fant det alltid like komisk.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
