Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
246-
sker sit eget sprog, uten tanke paa leksikon og gramma»
tik. De taler ikke hverken oldnorsk eller norsk bonde»
maal. Men de taler unegtelig et godt sprog og et, som
passer for deres sjæleliv som en tætsluttende dragt.
Derfor synger eller taler Halvard Gjæla og Sigurd
Slembe, Olaverne og Arnljot Gelline ikke i oldnorske
versemaal, saalitt som Synnøve og Arne synger de gamle,
overleverte ord og melodier. De synger nye viser, — som
har fremkaldt nye melodier.
Gjennem samvær med Aasen og gjennem beundring for
Asbjørnsen og Moe, som for Lindeman og Landstad, var
Bjørnson i løpet av sine læreaar i Kristiania kommen
ind i noget av de store samleres respekt og pietet for de
gamle, trofast opbevarte kulturskatte, — alt det, som blev
samlet og ordnet i museer og lærde bøker, de norske bøn»
ders ypperste arvesølv, som vi altid vil gjemme som en
national helligdom. Men for hans digtning, fantasiens
frie lek, indeholdt alt dette færdige og fastslaatte noget av
en ydre tvang. Med «Mellem slagene» i kufferten hadde
han reist bort fra alt dette, som før hadde hindret ham.
Fra den virkelighets» og lærdomsbundne folkelivsskildring
var han endelig kommen ind i den frie digtnings land,
hvor menneskene aldrig er ganske de samme som i den
almindelige virkelighet.
I «Aunun» og «Ole Stormoen» og endnu tildels i «En
munter mand» finder vi en temmelig snæver og snustør
nutids»realisme, som viser, at Bjørnson trængte til en sterk
gjennemlevelse av romantik til befrielse. Særlig trængte han
til en utenlandsreise i fortiden. Netop den samme utvan»
dring til fortiden og den samme sjælevandring gjennem den
nationale oldtids eller middelalders menneskeskjæbner,
hvorved den britiske, tyske, franske og danske digtning
hadde befriet sig for det attende aarhundredes forstands»
klare, reflekterende realisme, maatte baade Ibsen og Bjørn»
son gjennemgaa, før de naadde frem til et poetisk syn paa
nutidens kulturliv. Den samme utvikling, som adskillige av
Europas øvrige land, navnlig England og Frankrike, hadde
gjennemgaat i løpet av to eller tre slegtled, gjennemgik
Bjørnson og Ibsen i løpet av et eneste. Dette er efter mit
skjøn et av de originaleste træk ved den ny»norske littera»
tur. Hos os var menneskeskildringens kunst blit forsinket.
Vi hadde derfor maattet laane utlandets menneskedigtning,
for teatrets vedkommende især den danske og franske.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
