Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
255-
som Bjørnson selv hadde oversat og sat iscene («Man skal
intet forsverge»).
Émile Augier (født i 1820) hadde blandt andre
ungdomsstykker paa vers i «Gabrielle» (1849) blottet svak»
heten ved ekteskapsbruddets og den «frie kjærlighetas ro»
mantik. Alexandre Dumas den yngre (født 1824)
hadde i 1852 debutert med «Camelia»damen», delvis i til»
knytning til Victor Hugos og Mussets ridderlige forsvar
for kurtisanens menneskeværd og tro paa muligheten av
hendes gjenreisning gjennem kjærlighet. Bjørnson synes i
femtiaarene ikke at ha kjendt noget av disse stykker. Den
yngre Dumas navn forekommer ikke i hans kritikker fra
femtiaarene, og av Augier synes han dengang alene at ha
kjendt den mesterlige prosa»komedie (utgit som et fælles»
arbeide av Augier og hans ældre kollega, Jules Sandeau),
hvormed han for alle tider erobret sig en plads paa den
franske scene: «Hr. Poiriers svigersøn» (1854). Ved nær»
mere analyse vil man, tror jeg, finde ikke saa litet av
Musset i dette klassiske stykke, som har holdt sig bedre
end alle de andre skuespil av Augier. Bjørnson beundret1
den maate, hvorpaa dramatikere som Sandeau, Augier og
Mallefille forstod at utvikle Scribes kunstform videre i ret»
ning av karakterskuespil, med ny»erobringer paa det psy»
kologiske gebet. Bjørnson uttaler det haab, at denne nye»
ste franske skole vil bidra til at «reformere» tidens aaben»
bare sans for det karakterløse skuespil.»
I «Poiriers svigersøn» beundrer han «den økonomi, der
raader med replikerne, den varsomhet, hvormed karakteren
utfoldes, saa at den endnu i fjerde akt kan ha en side at
overraske med, — det perspektiv, der aapnes .... ved
at ordene aldrig likefrem belyser karakteren, men . . . blot
lar den skimtes i det fjerne» . . . Man gjenkjender endnu,
sier han, «de fornemste hjul i Scribes altid virk»
somme maskine».2 Men istedenfor «Scribes trættende
intriger», som indskrænker tegningen av hver av personerne
til en enkelt side, nemlig den som intrigen eller den spæn»
dende handling har bruk for, — søker det nye, psykologi»
ske drama at vise det enkelte menneske fra flere forskjel»
lige sider.
Dette træk, som i grunden var en fortsættelse av Victor
Hugos og Mussets forsøk paa at fremstille mennesket som
1 Teaterkritik i «Aftenbladet», 1. febr. 1855.
2 Uthævet her.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
