Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
284-
værste «useder», og som var blit temmelig drastisk eller
«realistisk» belyst av Botten-Hansen i «Norske mysterier»
(1851), — selv denne berygtede skik viser sig i Bjørnsons
lille skisse at ha en lysere og likefrem poetisk side. Denne
skik kunde fremkalde en kappestrid i mandsmod og gi
husmandsgutten en mulighet for at vinde bygdens gjæveste
jente og hævde hjertets ret overfor forældrenes hensyntagen
til formue og byrd. Man fik gjennem Bjørnsons fortælling
et glimt av, at denne skik ialfald for en del kunde ha ut«
viklet sig som et uttryk for ungdommens trang til at bryte
gjenvei for sit eget frie valg efter personlige fortrin, tvers»
igjennem standsfordomme og formueshensyn.1
Til forstaaelse av Bjørnsons bondefortællinger maa det
erindres, at han gjennem sin opvekst paa landet var blit
beskyttet mot den egentlige bondeforgudelse, og derved
ogsaa mot dens skuffelser. Vistnok saa han med gjenkjen»
delsens glæde paa Tidemands fremhævelse av de lyseste
træk (hvortil først senere i Tidemands kunst kom mørkere
billeder av bøndernes liv). Men J. E. Sars erindrer, at
Bjørnson i den første del av femtiaarene ogsaa kunde ut»
tale sig noksaa kritisk om «Tidemands søndagsbønder»,
som han kaldte dem. Naar Eilert Sundt ut fra et enkelt
synspunkt stemplet Romsdalen som en av de «mørke
bygder», saa var dette ikke noget nyt for Bjørnson.
Han hadde selv i en av sine første prosa»artikler i «Mor»
genbladet» (9de aug. 1853) git romsdølerne et lignende
skudsmaal. Artikelen er et anonymt tilsvar til et anonymt
1 Aarsakeme til denne skik er ganske vist meget mere sammen»
satte. Eilert Sundt søkte gjennem en hel række av aar — uten fuldt
tilfredsstillende resultat — etter en forklaring av «nattefrieriet», som han
hadde omtalt allerede i «Giftermaal i Norge» (1855, aaret før «Et far»
lig frieri»), og som han endnu i 1866 betegnet som «en av folkeli*
vets gaader, — ikke for Sogn alene, men for halvdelen av Norge»
(«Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge», Tredje beretning). Med en
storartet energi og banebrytende følger søkte Sundt at dra denne «foh
kelivets nattside» frem i dagens lys, for at faa ondet utryddet. Han
fandt, at skikken hersket «almindelig» i 31 procent av alle stifter,
«delvis» i 32, «undtagelsesvis» i 22 og «slet ikke» i 15 procent (Folke»
vennen, 1858, s. 281). — Det kan tilføies, at Eilert Sundt, som uneg»
telig var mest fremragende som generalisator (bl. a. gjennem sin lov
om folkemængdens bevægelse), dog ogsaa søkte — saa godt han kunde
— at sætte sig paa det enkelte menneskes plads og se genetisk paa
bygdeskikkene, hvorved hans syn i det hele blev mildere. Videnska»
pen er jo naturligvis ikke henvist alene til den generelle sammenfat»
ning, selv om den let — netop hos de mest begavede — kommer til
at lægge særlig vegt paa at indordne kjendsgjerningernes talløse vrim»
mel under kollektive grupper og almene love.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
