Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
191
landet vilde ha staat sig paa, om han allerede i 1859 var
blit avløst av en mindre fanatisk og mere vidtskuende
journalist. Redaktør Friele som leder av hovedstadens
mægtigste avis i en hel menneskealder maa vel sies at ha
bidraget til at gjøre Kristiania til en mindre by end det
ellers vilde været.
II.
Da striden om Reformforeningen døde hen, var Bjørn»
son midt oppe i en ny kamp, — en fortsættelse av teater»
striden fra 1856. Og denne nye teaterkamp har en sær»
egen interesse derved, at den av sig selv utvidet sig til at
bli den første større meningskamp om det unge
norske drama, som i mellemtiden var vokset frem.
Denne strid fik — baade for samtid og nutid — en for»
øket betydning derved, at flere av de berømteste danske
kritikere tok del i kampen paa begge sider. Man tør vel
si, at siden den store strid mellem Wergeland og Wel»
haven hadde ialfald Norge ikke oplevd en saa betydnings»
fuld literær brytning. Jeg tror derfor at ogsaa denne strid,
likesom den første store norske meningsutveksling om po»
litiske partier, fortjener at optages i vor historiske erindring.
Alene navnene paa deltagerne i striden gir et indtryk av
dens betydning. Av norske navne: Ibsen, Bjørnson,
Vinje, A. Munch, H. 0. Blom, M. J. Monrad, G. V.
Lyng og Knud Knudsen. Og av danske: Johan Ludvig
Heiberg, Goldschmidt, Clemens Petersen, Carl Rosenberg
og «Dagbladet»s redaktør C. St. Bille.
Debatten begyndte og endte med en teaterstrid. Man
faar ved at studere den tids teaterhistorie det bestemte
indtryk, at den danske direktør Borgaard, som styrte Chri»
stiania teater paa Bankpladsen, var en velmenende og ret
godslig mand, som helst vilde holde fred med de unge
norske forfattere, om hvis storhet han dog ikke hadde
nogensomhelst forestilling. De for teatret høist gunstige
økonomiske vilkaar under Krimkrigen og i den nærmest
følgende tid bidrog vel ogsaa til at gjøre ham fredelig og
elskværdig stemt, likesom de tillot ham at vise gjestfrihet
mot dramatiske begyndere. Saaledes hadde han ikke alene
opført Ibsens «Gildet paa Solhoug» vaaren 1856 og Bjørn»
sons «Mellem slagene» samme aars høst foruten andre
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
