Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
287
sin popularitet eller endog noget av sin velfærd paa spil
i denne strid. Som «Aftenbladet» i Kristiania, saa var
ogsaa «Aftonbladet» i Stockholm nær ved at forlise ved
den modige kurs, bladet styrte i 1859 og 1860.
En ideassociation mellem Snorres beretning om Torgny
Lagmand samt Arnljot Gelline og hans bror Vikar i Olav
den helliges saga og paa den anden side svenske mænd
som talsmænd for Norges ret under statholderstriden,
–en saadan idé»forbindelse bidrog efter al sandsynlighet til
netop nu at gjøre billedet av Arnljot Gelline levende i
Bjørnsons bevissthet. Netop nu maatte slike skikkelser
vokse i værd for ham. Han gav til Arnljot noget av den
kjærlighet, han følte for mænd som Sohlman og August
Blanche, Tersmeden og Cederskiöld.
Men der var sikkerlig ogsaa andre grunde, som netop
nu drog Bjørnsons fantasi til Arnljot Gelline. Det gaade»
fulde ved denne fremmede mand og sagaens taushet om
hans fortid hadde vel allerede i guttedagene sat Bjørnsons
fantasi paa glid. Hertil kom nu den unge digters opøvede
psykologiske sporsans. Her, som overfor Einar Veiten,
den første model til Arne, eller senere overfor Sigurd
Slembe, vilde Bjørnson gjenskape karakterens utviklings»
historie. Arnljot Gelline, denne — som Snorre skildrer
ham — «høie mand, hvem ingen naadde længer end op
til akselen, vakker av utseende og pragtfuldt klædt», —
betegnes dog av den samme Snorre som «en stimand og
ugjerningsmand» og som den, der «alene trodde paa sin
egen kraft og styrke». Og allikevel sluttet han sig selv»
hengivende og trygt til kong Olav, lot sig døpe og trodde
paa hans tro, fordi han trodde paa hans person. Hvad
hadde denne underlige mand forut oplevd? Hvordan
var han blit saa trodsig selvberoende, — hvordan atter saa
selvhengivende? Det var denne utviklingsproces, Bjørn»
son for sin egen del hadde trang til at opleve. Det var
i visse stykker netop denne karakter»utvikling, han hadde
fremstillet i Thorbjørn Granliens saga, og som han i 1859
og 60 atter søkte at gjennemleve i fortællingerne om
«Faderen» og «En glad gut»; et eller to aar senere ogsaa
i «Sigurd Slembe». Alle disse menneske»skikkelser vokste
uvilkaarlig frem i Bjørnsons bevissthet som organer for
hans egen selvutvikling og vekst. Han hadde bruk for
dem i kampen mot sin egen stridbare ærgjerrighet og mot
«troen paa sin egen kraft og styrke».
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
