Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
186
Det svares at det er bønder som har tatt initiativet til å orga
nisere ungdommen i sin landsby. Det var ingen konimunister
i landsbyen, men disse gamle hadde sammenkalt ungdommen og
fikk besluttet at tre av dem skulde sendes på et kursus for kom
somoler. De kom tilbake og organiserte en stor komsomolgruppe
i landsbyen.. De gamle bønder som hadde initiativet, blev valgt
til gruppens æresmedlemmer. Derfor er de også innbudt til
denne distriktskonferanse.
Tiden trekker ut. Det er langt forbi midnatt før internasjo
nalen synges av de 300 kraftige, unge røster på de myke, vokal
rike orientalske sprog.
Man tilbyr oss hester foråt vi kan ri tilbake, men vi avslår.
Vi møter ganske sikkert bilen på veien. Man tilbyr oss iallfall
en ridende eskorte, men vi avslår det også. Vår venn journalisten
skal være vår veiviser og vi begynner tilbakeveien til fots.
Klokken er blitt tre, en liten skalk av en måne kaster et svakt
skinn over den gule slette, himmelen står som en høi, sort kup
pel med et uendelig mylder av huller som lar lyset bakomj kup
pelen slippe igjennem i tynne sitrende stråler. Det er en mikd
-og herlig natt, luften kjennes frisk og har en svak aroma. Av
og til støter vi på feiter av kaktuslignende planter, hvis blomster
lyser i måneskinnet. Ørkenens rose kaller man den. Såsnart
solen stiger op over slettens horisont, lukker blomstene sig. Bare
om natten er de åpne og duftende, men beskyttet av lange spisse
pigger, så skarpe og harde at de trenger igjennem våre lerrets
støvler når vi går inn blandt det lille blomsterkratt. Natten i
ørkenen er fylt av kjølig duft og uendelighetens følelse av den
store ensomhet. En farlig stemning hvor man skal vokte sig for
de skarpe torne.
Endelig når vi kanalen hvor der fremdeles arbeides med bilen.
Man hadde sendt bud tilbake til Sarai Kamar og fått en annen
bil til å trekke havaristen op, men kanalkanten var så steil at
den måtte graves ut. Vi stod en stund og så på dem somi siet
og grov i mudder til over knærne, mens et par mann måtte hoppe
frem og tilbake for å lyse med parafinlykter, der det trengtes.
Bilen hadde gravet sig så dypt ned i mudderet at vannet strøm
met livlig henover baksetet. Det så ikke håpefullt ut, men chauf
føren forsikret at nu skulde det ikke vare lenge før bilen kom
efter og tok oss med.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
