Å TT E-N DE—H 5 TT 6-R FEN Aa Bergaminos sluhet var blitt rost tilstrekkelig, så fo] Lauretta, som satt ved siden av Filostrato, turen var FÅ kommet til henne å tale, og så begynte hun uten å mn I vente på noen opfordring: Kjære damer, den forrige historien får mig til å fortelle dere hvordan en som også levde av å fordrive tiden for de høie her- skaper, refset en rik kjøpmann for pengebegjæret hans. Om begge historier går ut på så omtrent det samme, så tror jeg dog at dere vil like min nokså bra, fordi den slutter så godt. I Genua levde det for god tid siden en adelsmann som het Ermino Grimaldo. Det var almen folketro at han langt overtraff de mest velhavende privatmennesker en kjente til den tiden i hele Italia, når det kom an på vidstrakte godser og kontante penger. Men likesom rikdommen hans lot alle andre italieneres langt bak sig, så slo også gjerrigheten og knusletheten hans de verste knipelus i hele verden av marken. Han lukket ikke bare pungen når det gjaldt å vise andre en ære, men også når det gjaldt hans egen verdighet, stikk imot genuesernes sedvane, for de pleier klæ sig og føre sig på adelig vis. For å spare penger led han mangel både på klær og mat og drikke. På grunn av dette hadde folk rent glemt slektsnavnet hans, Grimaldo; de kalte ham bare for Ermino Gjerrigknarken. 66