evner og rike gaver; tross all sin usselhet hadde han ennu en gnist av høviskhet igjen, og derfor tok han imot ham med vennlig ansikt og høflige ord. Han talte med Bersiere om mange ting, og førte så ham og noen genuesere, som just var hos ham, inn i et nytt hus han åtte, og som han hadde innrettet ganske vakkert. Da han hadde vist frem alt, sa han: «Å, hr. Guglielmo, De har hørt og sett så meget; kan De ikke gi mig et råd, så jeg kunde få malt noe i salen her 1 huset, som ikke finnes andre steder.» Da Guglielmo hørte denne ulaglige talen, svarte han: «Min herre, noe som ikke finnes andre steder, våger jeg mig ikke til å tenke ut; det skulde da være et maleri av en nysing eller lignende. Men ønsker De det, så kan jeg nevne noe for Dem som jeg tror aldri har funnes før, iallfall hos Dem.» «Og hvad er det?» spurte Ermino, som ikke ante det svaret han vilde få. Guglielmo svarte hurtig: «La de adelige seder bli malt!» Straks hr. Ermino hørte disse ordene, slo de ham med sånn skam, at han for deres skyld skiftet sinnelag næsten til det helt motsatte. Og han svarte derfor: «Ja, hr. Guglielmo, jeg skal la dem male, og det sånn at hverken De eller noen annen skal få grunn til å si jeg ikke har sett dem og kjent dem.» Sådan virkning hadde Guglielmos ord at hr. Ermino fra den dag av blev den mest gavmilde og omgjengelige adelsmann, og ingen som levde i Genua på hans tid, gjorde så megen ære på både fremmede og bysbarn.»