ikke adlyde; og derfor gjorde han sig rede til å flykte. Men sicili- anerne fikk greie på hans hensikt, tok plutselig ham og mange andre av kong Manfreds venner og tjenere til fange og overgav dem, og dermed hele øen, til kong Karl. Madonna Beritola visste i alle disse omveltninger ikke hvad det hadde blitt av Arrighetto, levde også stadig i frykt for nye, og var særlig engstelig for at hennes ære kunde bli krenket. Hun forlot derfor alt hun åtte, og flyktet med sin åtteårige sønn Giuf- fredi i en båt til Lipari. Hun var da med barn, og fødte i sin tid en gutt til og kalte ham Scacciato. Derefter festet hun en amme og gikk med alle sammen ombord på et lite skib for å reise til slektningene sine i Neapel. Men det gikk ikke som hun ønsket. Skuten som skulde til Neapel, blev drevet av stormen til øen Ponza. Der styrte sjømennene inn i en liten vik og ventet på bedre vær. Madonna Beritola gikk sammen med de andre på land og fant sig et ensomt, avsidesliggende sted. Der satte hun sig helt alene, og gråt for sin Arrighetto. Sånn gjorde hun hver dag. Da hendte det, engang hun — uten at matrosene og det øvrige følget hennes visste om det — fordypet sig i klagemålene sine, at en galei full av sjørøvere overfalt folkene hennes og førte dem uten mot- stand bort som fanger. Da madonna Beritola holdt op med klagene sine og vendte til- bake til stranden og barna sine, fant hun ingen. Først blev hun forundret over dette; men plutselig ante hun det som var hendt, stirret utover havet og fikk se galeien, som slepte den vesle skuten hennes med sig. Da blev det bare altfor klart for henne, at nu hadde hun foruten mannen også mistet barna sine, og at hun var latt tilbake her, fattig, alene og uten håp om å finne igjen noen av sine. Hun ropte høit på mann og barn, og sank avmektig ned på 9 129