til et annet. Hertuginnen trodde alt dette skulde skje av kjærlig- het til henne og ikke til den fremmede damen; derfor gikk hun helt med på planen, bare hertugen aldri fikk vite hun hadde hatt noe med den å gjøre. Konstantin lovte henne det sikkert, og hertug- innen gav ham så lov til å fare frem sånn han selv tenkte det var best. Konstantin væbnet nu en liten skute i all stillhet. En aften sendte han den til nærmeste nærhet av haven der damen holdt til. Ombord var bare hans egne folk, og dem hadde han gitt ordrer hvordan de skulde fare frem. Selv tok han i vei sammen med noen andre til slottet hennes. Der blev han vennlig mottatt, både av dem som var satt til å tjene henne, og av henne selv. På hans ønske gikk hun, fulgt av sine egne tjenere og av Kon- stantins følgesmenn, ned i haven sammen med ham. Her lot han som han hadde noe å si til henne fra hertugen, og førte henne alene bort mot en dør som vendte ut mot havet. Men den døren var allerede åpnet av en av folkene hans. På det avtalte tegn viste skuten sig straks; damen blev hurtig grepet og båret ombord. Her vendte Konstantin sig til tjenerne hennes og sa: «Ingen som ikke vil være dødsens, våger sig til å røre sig eller gi en lyd fra sig; for jeg har ikke i tanker å røve hans elskede fra ham, men bare å slette ut den skjensel han legger på min søster.» Ingen vågde å svare noe, og Konstantin gikk ombord med fol- kene sine, satte sig ved siden av damen, som gråt hele tiden, og bød folkene legge årene ut og sette fra land. Det så ut som skibet fløi, ikke som det blev rodd, og allerede da næste dag grydde, hadde de nådd til Ægina. Her gikk de i land for å hvile. Men Konstantin nøt damens ynde, mens hun gråt over sin usalige skjønnhet. 158