i denne historien. Flere av dem lever ennu som nok vilde blitt sinte, enda hendingen bare fortjener å bli ledd til. Denne damen var, tross den fornemme ætten sin, blitt gift med en ullvever, og hun kunde ikke glemme hvor krenkende det er å ha en hånd- verker til mann; for hun syntes at enhver som hørte til borger- standen, om han var aldri så rik, var uverdig til å ha en adelig kone. Hun syntes mannens yrke var simpelt; likegyldig hvor rik han var, kunde han aldri bringe det til mer enn å forstå sig på sortering, veft og renning, og trette med spinne- jentene om feddene. Derfor satte hun sig fore å dra sig unda favntakene hans så vidt det stod i hennes makt, og så finne sig vederlag hos en annen en som syntes henne mer verdig enn ullveveren. Virkelig forelsket hun sig også sånn i en midalders vakker adelsmann at hun ikke fikk sove om natten, når hun ikke hadde fått sett ham om dagen. Den gode mannen visste imidlertid ikke det minste om dette og brydde sig ikke det slag om henne. Hun var altfor forsiktig til å ville utsette sig for noen fare ved å bruke kvinnelige bud eller sende brev som kunde melde ham hvordan hun var sinnet. Derimot hadde hun lagt merke til at han ofte var sammen med en prest, som på grunn av sitt strenge liv var vørt av de fleste for å være en særsynt pater, enda så dum og udan- net han var. Damen tenkte nu at denne presten kunde bli den beste mellem- mannen mellem henne og ham hun elsket. Derfor gikk hun i den kirken han hørte til, lot ham kalle og sa hun vilde gjerne skrifte for ham, om han vilde det. Presten var straks med på det; for han så hun måtte være en dame av stand. Efter skriftemålet sa damen: «Ærverdige herre, jeg må ennu be Dem om råd og 238