Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Norrøn diktning. Ca. 900—1300 - Ættesagaene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
54 NORRØN DIKTNING
i vår slekt» Med de ordene om tyvsøine varsles en av sagaens avgjørende
hendelser, en handling av Hallgjerd, som den ikke riktig har visst å gjøre
rede for. Tyv i vanlig betydning er Hallgjerd aldri, og så ond og lavsinnet
hun enn er, hun viser egentlig ikke noensinne tyvs natur. Så ordene om
tyvs-øine tjener i høiden som en karakteristikk for et svikefullt utseende og
en svikefull natur. Hallgjerd blir første gang giftet bort uten at faren spør
om hennes vilje, og det med en mann som hun på alle måter føler er
henne underlegen. Hun er med rette vred og krenket. Det er hennes ulykke
at hun søker hjelp hos sin fosterfar Tjostolv, en skummel og dårlig person.
Hun får fosterfaren til å drepe sin mann, og hun blir annen gang gift med
Glum, en mann hun er glad i. Men også ham dreper fosterfaren, i den
tro at han gjør Hallgjerd til vilje, og hun sender fosterfaren med lumsk
og listig beregning i døden.
Hallgjerds tredje mann blir Gunnar av Lidarende. Han — og sam-
tidig med ham Njål innføres i sagaen som den der må opta sin slekt-
ning Unns krav på å få medgiften igjen av Hrut, og i denne sak støttes
han med råd av Njål. Skildringen av hvordan Gunnar narrer Hrut, er for
resten sagaens dårligste parti, usannsynlig og lite morsomt fortalt. Da Gun-
nar efter sin utenlandsreise kommer hjem, treffer han Hallgjerd og blir
gift med henne. Og i fortellingen berettes om deres ekteskap, alle de
kryssende og skiftende hendelser som fører til sagaens første tragedie.
Den avgjørende begivenhet er her det tyveri som Hallgjerd får i
stand hos Otkill, som har nektet Gunnar å få kjøpe varer hos sig den
store nødvinter. Selv har Gunnar gitt bort så meget av sitt eget at han
og hans hus ikke kan klare sig. Hallgjerds motiver har vært blandede og
mange, hun lar stjele av hevnlyst og for å krenke mannen — det er vel
for det siste hun lar tyvekostene bære frem like for hans øine mens huset
er fullt av gjester. Men stjålet blev varene, og hun har altså ikke skam-
met sig for et tyveri, selv om formålet ikke var det å stjele, men å opnå
hevn gjennem en rå og lumpen forhånelse.
Hallgjerd har hatt sine forsvarere. Jeg kan ikke se hun har fortjent
dem. Hun er ikke så vill og manngal som Gudrun i Laxdøla-saga, men
lumskere og mere lavsinnet. I den lange strid hun har med Njåls kone,
Bergtora,
begge bak mennenes rygg — er hun listig og lumsk. Berg-
tore er på mange måter smålig og krangelvoren, hun også, ikke så lite
av en skarptunget kjerring; men i de avgjørende stunder i livet, hvor det
for alvor gjelder, er der en egen storhet over den gamle Bergtora, hun
kan ikke alene vise styrke, men også høisinn. Da Njåls medkone Hrodny
sent en natt kommer til Njåls gård med sønnen Høskulds lik, vill av sorg,
fra sig i alt hun sier, er der ro og verdighet over Bergtora, ikke et ord
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
