Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sen-middelalderen. 1300—1500 - Innledning
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
108 SEN-MIDDELALDEREN
En eiendommelighet ved middelalderens diktning som ved dens kunst
for øvrig, er at den fremtrer som en art fellespoesi, en litteratur over en
bestemt gruppe emner i bestemt vedtatte former. Dikteren trer tilbake
med sin personlighet for det almene; og den form som brukes, er den for
hver diktart og for hvert emne godkjente. Det gir diktningen en stor
fellesstemning, men samtidig et abstrakt preg. —
— Sterkt og eiendommelig satte middelalderens ånd og kunst sitt preg
på åndslivet i Norge og på Island. Alle tidens strømmer nådde frem,
ikke alle like sterkt, blev tilegnet, omformet og omskapt i norrøn ånd
og stil. Den romanske kunst skapte ornamentkunsten og den egenartede
typiske norske trearkitektur i stavkirkenes skjønne bygninger. Den by-
zantinsk påvirkede billedkunst øvde sin innflytelse slik vi gjenfinner den
i Hitterdalsmesterens «Tronende Kristus» fra det 13. århundre. Gotikken
satte sig minnesmerker i uforlignelige kirkebygninger og i åndfull per-
sonlig opfattet skulptur. Der fremstod en eiendommelig og rik religiøs
lyrikk, snart med sin rot i visjonsdiktningen, snart i hymnen og i den
øvrige religiøse lyrikk, dikte som Draumkvedet, Sölarljoöd, Geisli, Harm-
söl og Liknarbraut, og skapte i senmiddelalderen et praktfullt dikt som
«Lilja». Middelalderske sagnkretser blev omformet til selvstendig diktning
(«Didrik av Bern») og dens ridderromaner blev oversatt og bearbeidet.
Sterkest er det åndelige liv i middel-
alderens første halvdel. Så slukker ilden
langsomt, begeistringen tørres ut, det reli-
giøse liv svekkes. Men mens det i Europa
for øvrig gror sterkt av nytt, renessansen
innvarsles, dør i Norge det åndelige liv
langsomt hen, uten at nytt gror frem. Lan-
dets kraft er forbrukt, dets kongehus dør
ut, dets høvdingeætter er svekket. Alle-
rede foreningen med Sverige blir til svek-
kelse for landet, og dets åndelige og poli-
tiske forfall stadfestes så endelig gjennem
den ulykkelige og mnedverdigende union
med Danmark (1397).
Norge blev en provins, selv om det be-
holdt sin selvstendighet, et «annenrangs»
land, som kunde forsømmes. Selv eide det
ingen kraft. Det blev oversvømmet av dans-
| ck embedsmenn, og det sprog hvori dets
Mariabillede fra Hove kirke. ypperlige og enestående litteratur var ned-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
