Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sen-middelalderen. 1300—1500 - Innledning - Den religiøse diktning
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
110 SEN-MIDDELALDEREN
Erik av Pommern, Kristoffer av Bayern, den første Kristian og Hans, —
«den pommerske pjalt», «den kluntete barkekonge», «den bunnløse taske»,
det var den danske almues navn på dem. De var ikke engang danske,
men åpnet rikene for et tysk innrykk uten like, og lot Hansastædene
erobre den norske handel. Under slike forhold, men først og fremst fordi
det norske folk var svekket inn til margen, døde alt åndelig og litterært
liv. Forbindelsen med Island blev alltid svakere, til slutt helt avbrutt,
Kjøbenhavn blev unionens kulturcentrum. Der rørte sig gjennem hele
middelalderen et ikke lite åndelig liv, behersket av det latinske sprog og
holdt ved like ved forbindelsen med utlandet. I 1479 fikk så Kjøbenhavn
sitt eget universitet; dets lærere kom omtrent alle fra universitetet i Køln.
Latinen medførte, og det var dens store styrke, dens makt, at hele Europa
var én videnskapelig skole. De små lands videnskapsmenn var ikke inne-
sperret i et lite kjent sprog, hvert universitet i Europa stod dem åpent,
hvert skrift de skrev, hadde det dannede Europa til lesekrets.
Mens det således i Danmark og i Sverige også i sen-middelalderen var
så megen åndelig bevegelse, at det gav grobunn for de nye tanker og
idéer som reformasjonen skulde bringe, var det i Norge bare en langsom
hensovning. Men innen det blev helt stilt i landet, og innen forbindelsen
med Island blev helt brutt, skaptes ennu verker, særlig på Island, i norrøn
ånd, som gikk inn i norsk-islandsk åndsliv som felleseie. Det er et og
annet skjønt dikt, en og annen verdifull biskop-saga, og Jon Hakonarsson
(d. 1398) får i stand det mektige samlerverk «Flatøyboken».
Den religiøse diktning fortsatte i gamle spor, det er helgendikte i
gamle versemål, særlig drottkvedet. De fleste er kvad til Jomfru Maria,
og de er alle hvad følelsesinnhold, billedbetegnelse og poetiske uttrykk
angår, skapt over européiske mønstre. Også her går det almene foran
det personlige, fellesbilleder benyttes, et bestemt poetisk-religiøst apparat
som tilhører all middelaldersk Maria-diktning.
Det meste av denne religiøse diktning er av mindre verd. Men tiden
frembragte i alle fall en ypperlig dikter og et ypperlig dikt, det er tidens
siste store kirkelige skald og dens siste store religiøse kvad. Det er munken
Eystein Asgrimsson som i kvadet Lilja skaper det ypperste sen-middelal-
derske religiøse dikt i Norden.
Eystein var en urolig og uregjerlig ånd, i så henseende en typisk
nordisk middelalderlig skikkelse. Hans sinn er alltid i brytning, ikke for
hvad han skal tro og lære, men i kamp mellem liv og lære. Snart gir
han efter for sitt hete blod og sine sterke sansers makt, snart er han
sunket i bot og bønn; snart i kamp for makt og innflytelse, snart yd-
myket og sønderknust. Hans religiøse opriktighet er hevet over enhver
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
