Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sen-middelalderen. 1300—1500 - Den religiøse diktning
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
112 SEN-MIDDELALDEREN
i strid med abbeden og var med på å jage ham bort. Da biskopen, Jon
Sigurdsson, tok saken i sin hånd, viste det sig at det ikke bare var ulydighet
mot abbeden som kunde påføres Eystein. Den sterke munk hadde ikke
på langt nær holdt sitt kyskhetsløfte. Broder Eystein blev lagt i jern.
Men Eystein har hatt det med sig at hans overordnede lett tilgav ham
hans synder. Det må ha vært noe dragende og voldsomt i hans personlig-
het, efter synden fulgte en så lidenskapelig anger og botferdighet at hans
foresatte for hver gang har trodd at nu var der full soning. For ikke mange
år efter hendelsene i Tykkvabø, allerede i 1349, sitter Eystein som vikar
i Skålholt bispestol. Og han blir en av den nye biskop, Gyrd Ivarssons til-
litsmenn, og noen år efter, i 1355, følger han biskopen til Norge, hvor
Eystein var i to år og blev optatt mellem augustinerbrødrene i Elgeseter
kloster. Da han vendte tilbake til Island, var det som kirkevisitator på
erkebiskopens vegne, en betrodd og vanskelig stilling, en farlig stilling
for en så stridbar og uregjerlig mann som Eystein. Han kom da også snart
i strid med sin tidligere venn biskop Gyrd, og Eysteins hissighet løp av
med ham, han sparte ikke på midlene, endog niddikte satte han ut om
biskopen, gjorde narr av hans runde mave, og endte med å stevne ham
inn for erkebiskopen. Biskop Gyrd svarte ham med bannstrålen, og Eystein
måtte gi sig, og da han først gav sig, var det ikke måte med bot og under-
kastelse. Det er nu (1359) han dikter «Lilja»
som sitt store botsdikt. Og igjen viser Eystein
sin evne til å gjenvinne en uvenns tillit; da
biskopen kort efter reiste til Norge, utnevnte
han Eystein til sin vikar.
Året efter reiste Eystein også til Norge.
Reisen var hård, Eystein slet så meget vondt
på den, at han kom frem til Elgeseter kloster
som en syk og brutt mann. Han kom sig ikke
igjen, men døde i klostret i 1361.
En mann av store lidenskaper, et heftig
og brennende og omskiftende sinn. Og det er
det som bærer og gjennemildner hans store
dikt, som lar flammen slå gjennem alt det til-
egnede, alt det som det har felles med andre
middelalderske dikte. I «Lilja» åpenbarer et
menneskesinn sig, i henrykkelse og blod, liden-
Relikviegjemme fra Trondheims dom- -
kirke av rhinsk emaljearbeide. Heri skap og hengivelse.
opbevares «St. Olavs helligdoms Eystein bryter i sitt dikt med gamle ved-
arm», som nu finnes i St. Olavs ere
kirke i Oslo. tatte former. Han lar alle omskrivninger falle,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
