Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sen-middelalderen. 1300—1500 - Folkevisen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
118 SEN-MIDDELALDEREN
sangen og dansen er den reelt og påviselig nok til stede. Folkevisen kom
til Norden med den nye glede, dansen, og til den blev der sunget. Det er
dens egenskap av sang til dans som bestemmer dens form og preger dens
innhold, til ondt og godt, som gjør typene almindelige, sjeleskildringen
overfladisk, men som gjør den melodiøs og gir den det lyrisk-bevegede,
stemningsrike preg. Det er så megen spent ungdom i folkevisen, — der
danser unge menn og kvinner, hete og nære, i sommernatten.
I middelalderen blev der sunget folkeviser over hele Europa. Sam-
menheng og forbindelse er det mellem alle lands folkevisediktning, motiver
og stoff og stundom hele viser har vandret fra land til land. Studentene
hadde dem med sig, vidtfarende kjøpmenn og sjømenn, omstreifende gjøg-
lere, lekere og spillemenn. Fellesskapet i folkevisediktningen blir inder-
ligere jo nærmere i slekt folkeslagene er med hverandre. Norden har
meget stoff og mange viser felles med det øvrige Europa, men ennu mere
felles innbyrdes. Det er folkeviser som har vandret fra Frankrike til Eng-
- land, til Danmark, og derfra til det øvrige Norden og så igjen sydover,
helt til Italia og Spania. Andre har sin oprinnelse i Norden, i Danmark
eller Norge, og har derfra bredt sig til det øvrige Europa. Av Nordens
store folkeviseskatt er det en stor del som ikke har nådd utenfor Nordens
grenser, og blandt de enkelte lands viser igjen mange som ikke har nådd
utenfor det ene land. Det gjelder en rekke trollviser og kjempeviser i
Norge. Den største rikdom av originale viser i Norden eier Danmark, også
de rikest utformede; at så mange er blitt bevart, skyldes at de så tidlig
blev nedtegnet, den første samling er allerede fra ca. 1553. En stor del av
de folkeviser Norge har eid, er gått tapt. Her tok nedtegningen først fatt
i det 19. århundre.
Navnet «folkevise» skylder denne diktning romantikken som opdaget
den. Navnet er misvisende, men nu sikkert ikke til å rydde bort. Navnet
«folkevise» er skapt av den tro at disse viser er diktet av det hele folk,
uten noen enkelt dikter for hver vise, skapt av folkets brede lag, levende
der inntil den litterært interesserte verden opdaget dem. Ut fra dette syn
skilte romantikernes estetikere, Erik Gustaf Geijer i Sverige, Johan Ludvig
Heiberg i Danmark og Welhaven i Norge, sterkt mellem kunstpoesi og
folkepoesi. Da folkevisen blev nedtegnet i Norge, hadde allerede et nytt
syn tatt til å bane sig frem.
Folkevisen er som all annen diktning skapt av en enkelt dikter. Og
den er blitt til, ikke blandt folket, men blandt de høiere stender, hvis liv
den skildrer. Det er i virkeligheten intet folkelig i den. Det er ridder-
skapets diktning, der hvor ridderskapet blomstret.
Men derfor er det ikke sikkert, at dikteren alltid hørte hjemme i de
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
