Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fra Holberg til Wergeland. 1750—1820 - Johan Herman Wessel
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
158 FRA HOLBERG TIL WERGELAND
vrimlet i tiden av parodier og komiske fortellinger, talentfulle og mor-
somme, men de er allikevel forsvunne og blitt litterært støv, mens Wessels
lever. Og det til tross for at den overveldende del av den komiske virk-
ning ligger i den kunstneriske utnyttelse av sproget. Slik er disse arbeider
preget av et bestemt menneskes sinn, gjennemsyret av en enkelt særpreget
personlighet. Mens all verden om ham gav tiden, det fellespregede, gav
Wessel sig selv, sitt vesen, sin natur. I det er han Ewalds likemann.
De fleste av de unge nordmenn i Det norske Selskab var bra bor-
gerlige naturer. Samtidig som de ranglet i sin klubb og dyrket poesien,
leste de flittig til sine eksamener og blev utmerkede embedsmenn. Wessel
blev bare dikter, skjønt han var så noe nær den minst produktive av dem
alle. Hvad han ellers foretok sig av arbeide, var bare en smule virksomhet
som privatlærer og litt oversettelsesarbeide for å få de aller nødvendigste
eksistensmidler. I hele den uhyre skrivende flokk er det ham og Ewald
som er kunstnere, artister og bohemer. Og Wessel er først og fremst ar-
tist. Hans kunst er avhengig av den plutselige, lediggjengerens tilfeldige
inspirasjon, og denne inspirasjon damper hurtig av ham igjen, han kan
ikke holde den fast gjennem lengere tids arbeide. Han kan ikke sette sig
ned og skrive sig op, alt det han gjør med anstrengelse er dårlig. Skjønt
han ikke var særlig pratsom, er hans begavelse muntlig og forbrukes i
stor utstrekning til innfall over kafébordet, til klok og rammende samtale.
Disse innfall og muntlige utbrudd kunde være hvasse nok, men de blev
mildnet av en aldri sviktende elskverdighet, av den inntagende form de
fikk, av den klokskap de rummet, av hans smils uimotståelighet. Det var
et skjelmeri i hans vidd, en forunderlig blidhet i hans spott. Men natur-
ligvis kunde han også virke ubehagelig og såre dypt og skaffe sig uvenner,
— den rolige og milde Edvard Storm hatet ham.
Uborgerlig er Wessel til det ytterste, uskikket til livet, udyktig til å
kjempe sig frem til en stilling og til å vareta sine interesser. Livet byr
ham få, meget få gleder. Han er melankolikeren som spøker. Han eide
ikke store og omfattende interesser som han kunde ofre sig for, samfunds-
spørsmål optok ham ikke, de store begivenheter ute og hjemme avtvinger
ham ikke et interessert utbrudd. Han er artist, kunsten er hans verden,
men selv der er hans interesser sterkt begrenset og hans forståelse snever.
Man kan aldri merke at det nye som dukker op, vekker hans beundring
eller overhodet fengsler hans opmerksomhet. Han ofrer det en spøk eller
en spott når han synes det er smakløst. Alt hvad man vet om hans forhold
til Ewald eller til Goethe, er at han har spøkt med deres verker og spottet
hvad han fant uheldig. Han eier selv en aldri sviktende sikkerhet, hvor
han skriver på inspirasjon; en stor del, den største del av hans genialitet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
